Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.06.2000, Qupperneq 142

KATALOG NR. 6
7. Dr. Menzhausen mente at ornamentikken pá
beslaget kunne tyde pá at dette var av saksisk opp-
rinnelse.
8. OK 1930, nr. 98. Mageroy, E. M„ 1970, s. 70-74.
Samme forf. 1975, s. 25-35. Samme forf. 1987, s. 19-27.
Jensen, Jorgen Steen 1974, s. 96-101. Gunnlaugur SE
Briem 1980, særskilt s. 30.
9. Sannsynlig datering: noe etter 1500, siden illust-
rasjoner fra tideboker og liturgiske boker fra slutten
av 1400-árene og begynnelsen av 1500-árene er brukt
som forbilder til figurfremstillingene.
«ST. MIKAEL-HORNET»
I privat eie, Danmark.
(Undersokt 20/4 1974.)
1. Drikkehorn. Gulbrunt. Noe svungent. Ikke helt
sirkelrundt overst. L. ca. 40 cm. Storste diam. 8 cm.
2. Hornet ser helt og fint ut, men i virkeligheten er
det sterkt omlaget. Det synes á være avkuttet báde
overst og nederst. Det har fátt nyere solvbeslag, ett
om munningen, ett langt nede og ett om den návæ-
rende spiss. Det har ogsá fátt et par metallkjenger
med lenke, sá det kan henges opp. Pá hornets midt-
parti (med rankeornamentikk) er skurden noe
avslitt. Partiet mellom de to nedre beslag har fátt
overflaten skavet av og fátt nyere utskjæringer. (Se
nærmere om de nyere tilfoyelser under punkt 7.)
3. Skurden, den opprinnelige. Plass: Mellom ovre
og midtre solvbeslag. En ovre billedsone er skilt fra
en nedre ornamental sone av et belte med innskrift.
Nedenfor den ornamentale sone er et belte med
annen ornamentikk.
Skurdtype: Meget lavt og flatt relieff.
Motiver: Figurfremstillinger, ornamentikk, inn-
skrift. Billedsonen har et dommedagsmotiv, sjele-
veiingen, flankert av soyler, som tydeligvis har báret
en bue. Denne er avkuttet av det nyere beslag. Buen
synes á ha vært delt i to, med en nedhengende pal-
mett pá midten. (Jfr. buen over Treenigheten pá
«Treenighetshornet», kat. nr. 5.) Den storste figuren,
en stáende St. Mikael med glorie om hodet og venstre
vinge synlig, er plassert pá hornets «fremside». Han
ses en face, holder kappen oppe med hoyre hánd og
holder en skálvekt i den venstre. De to ovrige hoved-
personer i denne scene er plassert til hoyre for den
nedhengende palmett. Det er et nakent menneske
(en sjel), som stár i den ene vektskálen, og en noe
storre figur, kvinneskikkelse med hodelin og glorie,
sannsynligvis Maria, som hjelper til med á gjore det
tungt nok. En djevel stikker hodet opp nederst og
haker seg fast i den andre vektskálen med en stokk
med krok i enden (bátshake?). Bak dette hode er det
visstnok tre mindre hoder, noe utydelige. Kan være
sjeler eller djevler. Bunnflaten mellom figurene er
stripet (skravert) i forskjellige retninger. Soyle-
skaftene pá hver side er prydet med bándborder.
Basene og kapitélene har ogsá border, og rikt blad-
og rankeverk vokser opp fra kapitélet pá den hoyeste
soylen (ved siden av Mikael).
Resten av sonen har en ringkjede med to bánd
trædd igjennom sá det dannes entrelac. Over og
under ringene ses litt bladverk, men det meste av
plassen fylles av ett liggende fabeldyr oppe og ett
nede. De har kropper som lover. Kroppen pá det
overste er overskáret av beslaget. Hodet har et men-
neskelignende ansikt med lang nese. Det nederste
lovelignende dyret har vinger, og halen ender i blad-
verk.
Beltet nedenfor har en innskrift med höfðaletur.
En bord av bladtunger loper langs beltets ovre og
nedre kant.
Den ornamentale sone nedenfor har ranke-
ornamentikk i tilnærmet romansk «islandsk stil». En
del av bladene er de vanlige smá og treflikete, men
her er ogsá mange mer omfattende palmettdan-
nelser. Rankemotivet er symmetrisk, med en stengel
som vokser opp av bladverk nederst, deler seg i to
grener som danner spiral og skyter ut nye spiralrul-
lede grener som igjen skyter ut hver sin spiral. Seks
spiraler tilhorer altsá det symmetriske monster. Men
det har vært nodvendig á fylle ut med en syvende
spiral mellom de to nederste spiralers «yttersider».
Et ornamentalt belte med en bándfletning er det
nederste bevarte av den opprinnelige skurd. Det er
kantet med en bord av bladtunger, som innskriftbel-
tets.
Stil: 1400-árenes sengotiske stil preger figursce-
nen. Höfðaletrið bygger pá gotiske minuskler.
Planteornamentikk, bándfletningsmotiver og fabel-
dyr er mer romanske, selv om de omfattende pal-
metter i rankeverket gir det et visst unggotisk preg.
Kvalitet: Bokstavene og de rent ornamentale deler
er av hoy kvalitet. Draktfoldene i erkeengelens
kappe er ogsá rutinert skáret. I en merkelig kontrast
til dette stár figurenes ansikter og lemmer som er
temmelig grovt og klosset fremstilt.
4. Den skárne höfðaleturinnskrift: «sancte-