Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.06.2000, Blaðsíða 133

NOTER
105. Archaeologia. Vol. XI. London 1794, pl. 21.
Frásögur II, s. 627. J. Wolff 1814, s. 120, ill. s. 197. A.
Polak 1964, s. 159-160.
106. J. Olrik 1909, s. 10. Utsagnet der bygger pá en
opplysning i C. Bruun 1890, s. 354. Tegning av hornet
s. 355. Se ogsá Historiske Meddelelser om
Kobenhavn, B. VI, 1917-18, s. 5-6 (med illustrasjon).
107. Brev av 25/4 1998.
108. Opplysninger om alle de 38 horn, og fotografier
av dem, er forelagt forsteamanuensis Anne Karin
Hufthammer ved Zoologisk museum, Universitetet i
Bergen. Bl.a. ut fra sitt kjennskap til 125 storfehorn
fra middelalderen, funnet ved utgravning i
Gamlebyen i Oslo, mener hun storparten av de
islandske drikkehornene skriver seg fra den gamle
ferasen som var den vanlige i Norden i middelalde-
ren. Storrelse og form viser ogsá at de fleste, kanskje
alle, er oksehorn. Enkelte horn skiller seg ut og má ha
en annen opprinnelse. Det lange «Treenighets-
hornet» (kat. nr. 5, fig. 13) kan være av urokse.
«Rankehornet» (kat. nr. 11, fig. 92) er ogsá temmelig
langt og neppe fra skandinavisk rase. Det samme
gjelder muligens «Jegerhornet» (kat. nr. 17, fig. 81).
«Vestfirðir-hornet» (kat. nr. 22, fig. 111) og «Jón
Þorlákssons horn» (kat. nr. 36, fig. 149) er sá spesielle
med sin «halvsirkelform» at hun har spurt seg om de
kan være sauehorn. Formen er iallfall ikke vanlig hos
den gamle skandinaviske storferasen. (Anne Karin
Hufthammer i brev av 23/2 1999.)
Stefán Aðalsteinsson, fhv. daglig leder for Nordisk
genbank, husdyr, tilfoyer (i samtale 20/4 1999) at
«Treenighetshornet» ogsá kan minne om horn pá
spanske okser som brukes ved tyrefektning, videre at
«Rankehornet» gir assosiasjoner til ungarsk steppefe.
Hornformen hos islandsk fe er imidlertid temmelig
varierende, sá det kan ikke helt utelukkes at
«Rankehornet» er islandsk. Han mener ogsá at
«Jegerhornet» kan være av nordisk storfe, mens
«Vestfirðir-hornet» og «Jón Þorlákssons horn» kan
stamme fra islandsk rundhornet («sívalhyrndur»)
vær.