Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Qupperneq 54

54
Det blir nesten som en dobbeltranke med kryssende stengler. Ranken pá stolpen til venstre har en annen
ordning. Her springer det fram báde en lokke og en bladstengel der hvor stengelen deler seg. Bladet er
her mer svungent og den midterste flik er «uthult». Her er det den ytterste, lengste flik som fortsetter i en
stengel (altsá mer i overensstemmelse med en romansk bladform vi kjenner fra for, se ovenfor s. 34. Denne
er utstyrt med et dobbelt tverrbánd, og deler seg sá i en enkelt flik -f- en lokke + et ganske lite trefliket
blad pá stilk. Bladet danner pá denne máten mindre bolger inni den store.
Den gjennombrutte ranke pá skulderbrettets midtre fjol springer ut fra et vifteformig hjorneblad til
hoyre. Det er ikke én, men to hovedstengler som snor seg i hverandre og danner bolger langsetter hele
íjala. De ender i et blad ytterst til venstre, og ut til hoyre fra dette kommer en stengel som ender i et
blad, ut fra midten av dette igjen en stengel som ender i et blad, og slik fortsetter en annen bolgeranke
den motsatte vei. Ved krysningspunktene kiler denne seg inn mellom de to snodde stengler.
Det er tydelig at planteornamentikken pá Draflastaða-stolen bygger pá romanske former, men den er
ellers sá egenartet og «utspekulert» at man er tilboyelig til á tro at den mer er preget av en enkelt skjærers
oppfinnsomhet enn av den rádende mote pá Island. Tidfestingen av stolen til den senere del av det 16.
árhundre bygger bl. a. pá innskriften pá skulderbrettets overste fjol hvor det stár: ion/ion/son/a/mig/
seiger/stollin/---------Man mener at denne Jón Jónsson er identisk med Jón Jónsson pá Draflastaðir,
sonn av Jón Ormsson kollur, og at stolen ikke opprinnelig var ment som kirkestol.2 Utsmykningen for-
ovrig (særlig renessansefigurene pá stolpene) ser ut til á kunne stotte denne tidfesting.
Noen fá andre utskárne tregjenstander er blitt plassert i 2. halvdel av det 16. árhundre. Den mest
alderdommelige er kanskje en skjeeske («spónastokkur») i Þjóðminjasafn fslands. Den har en vanlig form
med smalt midtparti og en rund utvidelse pá hver side til skjebladene (fig. 22-24). Men utsmykningen,
for det meste i lavt relieff, er ualminnelig, temmelig fantastisk. Her er uhyggelige hoder og masker og
ville kamper. Riktignok er en del planteelementer plassert innimellom figurscenene, og vi har ogsá en
bord av snodde bánd pá lokkets midtrygg, bándfletning rundt knotten, navnet «teitur þorda» med höfða-
letur og noen border av siksakbánd og skrástreker. Men alt dette formár ikke á mildne det grufulle og
besynderlige i figurframstillingene. Her er mange forskjellige slags merkelige dyr i kamp innbyrdes3
eller i kamp med mennesker, og her er mennesker som ser ut til á ville klore oynene ut pá hverandre.
Dessuten ser vi noen underlige blandingsvesener som f. eks. et vesen med menneskehode med hatt,
dyrelabber og vinger. Noen av dyrene minner om dem som skjules av solvholken pá Velkenshornet, noen
minner om dem vi sá pá Draflastaða-stolen, og vi har ogsá tidligere sett eksempler pá lignende dyr.
Men pá denne skjeesken er en mangfoldighet som vitner om en særskilt livlig fantasi. Figurene
pá eskens runde utvidelser er plassert i medaljonger, og det er forst og fremst mellom og
utenfor disse at planteelementene har fátt sin plass. Blad med hakk i kantene og prydet med
forskjellige innsnitt fyller opp i «hjornene» ved medaljongene. Noen steder er det báde stengler og blad, og
vi legger merke til stengler som slynger seg i hverandre pá lignende máte som de mellom medaljongene pá
framsiden av Grund-stol A (fig. 64), og ender i blad báde oppe og nede. En av de átte medaljonger har ingen
figurer, bare rankeelementer i et uregelmessig monster. Stenglene virker her blote og slappe, og bladene
er underlig uregelmessige med mange snitt og innskárne linjer. Esken kom til museet i 1885, fra Húna-
vatnssýsla pá Nordlandet. At den er fra den senere del av det 16. árhundre, som antatt ved katalogiseringen
(av Matthías Þórðarson), synes rimelig, men den kunne vel ogsá være noe eldre.
Det samme kan sies om et mangletre (fig. 69) som Matthías Þórðarson har satt til det 16. árhundre.4
2 Pálmi Pálsson, op. cit., s. 44. 4 Nordisk kultur XXVII, s. 448, fig. 6.
3 Detalj i Eldjárn: Islenzk list frá fyrri öldum, fig. 15.