Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Side 69

69
Innenfor várt daterte materiale fra det 17. árhundre kan vi av og til kjenne igjen samme hánd i utskjæ-
ringene pá forskjellige gjenstander. Som rimelig kan være, gjelder dette forst og fremst for 2. halvdel av
árhundret, som har etterlatt hovedtyngden av materialet. En sammenstilling og nærmere undersokelse av
de gjenstander det her gjelder, vil synnsynligvis kunne utdype várt kjennskap til skurden i denne perioden.
En skjærer som skiller seg særlig tydelig ut, er «bruskbarokkskjæreren», han som var mester for de omtalte
vindskier med árstallet 1664, for öskjur fra 1677 og den store eikekisten fra 1680 (fig. 109, 110, 107).
Ogsá pá den nevnte udaterte stol med ornamenter i bruskbarokk (fig. 108 og 111) kjenner vi uten vanske-
lighet igjen de samme dekorative elementer. Vi finner pá skulderbrettets bakside et lett antydet vápen-
skjold omgitt av rankeelementer i bruskmanér med et par «oreflipper». (Det er denne ornamentikk som
danner brettets bolgende ytterkontur.) Som det undertiden kan forekomme ved «brusk»-dekorasjon, er
det litt vanskelig á avgjore om dette bor betraktes som planteornamentikk. Men pá sargbrettene og pá det
lille loddrette ramtre midt pá framsiden finner vi regulære planteranker, de samme som vi kjenner fra de
nevnte daterte gjenstander, her med srnale, rundede og glatte hovedstengler, som gár i bolgegang og til
dels krysses av de mange sidegrener. Alle stengler ender i to smá runde blad, skálformig fordypede.
Mellom de to blad er her og der en tredje liten utvekst som delvis er utformet som en liten bærklase. Et
lite smalt og spisst blad skyter enkelte steder ut fra stengelen. Pá hvert av sargbrettene gár en ranke
horisontalt til hver side fra midten, ikke gjennomfort symmetrisk, mens vi pá det loddrette ramtre har en
nærmest opprett plante. (En nesten avslitt rankeornamentikk finnes pá armlenenes utsider.)
Den samme særegne rankeornamentikk + bruskmotiver og andre dekorative ikke-vegetabilske ele-
menter kan gjenfinnes i flere andre arbeider, ikke bare i tre, men ogsá i stein. I dette tilfelle er vi sá heldige
á vite hvem mesteren var, nemlig Guðmundur Guðmundsson, kalt «smiður» eller «snikkari», en kjent mann
i sin samtid og uten tvil ansett som landets dyktigste snekker- og byggmester. Han ble i 1647 satt til á
lede arbeidet med oppforingen av den nye domkirken i Skálholt (revet 1802). Hans livshistorie er i store
trekk kjent. Han var fra Borgarfjörður pá Sydlandet, men etter læreár i Kobenhavn og den store opp-
gave i Skálholt, hvor han iallfall ble til 1655, var det forst og fremst pá Nordlandet han kom til á virke.
Han bodde pá garden Bjarnastaðahlíð i Skagafjörður og levde sannsynligvis til etter 1686.48 Han fikk mange
oppdrag av Hólar-bispen Gísli Þorláksson og dennes hustru Ragnheiður Jónsdóttir.49
Om Guðmunds læretid i Kobenhavn vet man ikke sá meget, og intet om hvem han gikk i lære hos.
Det er ting som tyder pá at det ikke ville være lett á finne fram til hans læremestre ved en stilanalytisk
metode heller, for i et dikt om ham av hans samtidige, dikteren Stefán Ólafsson, synes det á framgá at
han ikke ble lenge hos noen av byens snekkermestre.1’0 Dessuten stár vi her overfor den vanskelighet at
nesten alt som fantes av skárne renessanse- og barokkdekorasjoner i selve Kobenhavn er gátt tapt.51 Det
er helst utenfor hovedstaden vi kan ha háp om á finne noe á sammenligne Guðmunds ornamentikk med,
og da Qerner vi oss straks fra det miljo han levde i.
Ut fra de fire omtalte verker skulle vi ná allerede kjenne hans ornamentikk ganske godt. Til disse fire
motiver i «flamskvevede» tekstiler som hadde vunnet stor
utbredelse i danskekongens rike. Se Ernst Fischer: Flamsk-
vavnader i Skáne, særskilt s. 24-58. Videre G. J :son Karlin:
Skánsk textil konstslöjd, s. 24—25. E. von Walterstorff:
Svenska vavnadstekniker, kap. III.
48 Alle disse opplysninger fra et utmerket arbeid om
Guðmundur og hans verk, (íslenzkur barokkmeistaró, av
Kristján Eldjárn i hans bok «Stakir steinar», 1959.
49 «Bispedynastiet» pá Hólar (Guðbrandur Þorláksson,
hans dattersonn Þorlákur Skúlason og dennes sonn Gísli
Þorláksson) som til sammen innehadde bispestolen i over
hundre ár (tit Gísli Þorlákssons dod i 1684), er kjent for
sin store interesse for kunst og kunsthándverk.
50 Gjengitt av Eldjárn i op. cit., s. 138-139:«— meistari
endist enginn hans*.
51 Chr. Axel Jensen taler om «en stor, frodig Kobenhav-
ner-Gruppe af Dekorations-Billedskærere, hvis Værker i
selve Hovedstaden næsten helt er gaaet til Grunde, men som
spores i Omegnens Kirker» (Thorlacius-Ussing, s. 171—172).