Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.06.2000, Síða 15

KAPITTEL I
Innledning
Bruken av dyrehorn som drikkekar var ikke
noe særislandsk fenomen. Etter alt á domme
var det en skikk med meget gamle tradisjoner i
Europa, iallfall pá germansk omráde. Den
eldste skriftlige beretning vi har bevart om bruk
av drikkehorn hos germanerne, er sannsynlig-
vis den som Cæsar gir i «Gallerkrigen», hvor
han skildrer krigen i árene 58-52 f. Kr. og i Liber
VI, kap. 28, forteller om uroksenes veldige horn
- jakttrofeer som germanerne utstyrte med solv-
innfatning rundt kanten og brukte som drikke-
kar ved sine overdádige fester.1 Videre forteller
Plinius den eldre i det 1. árhundre e.Kr. (d. i ár
79) i sin «Naturalis historia», Liber XI, at
«Barbarene i nordlige land drikker av uroksens
horn».2
Alt pá Cæsars tid tales det altsá om metall-
innfatning, mens det ikke er sagt noe om pryd i
form av utskjæringer.
Et tredje, meget yngre utsagn pá latin om
drikkehorn stammer fra begynnelsen av det 12.
árhundre og antyder egentlig bare at den gamle
skikk hadde holdt seg gjennom árhundrene.
Det heter her: «Uroksens horn har innvendige
hulrom av umátelig storrelse. Av dem blir det
laget store og glatte drikkekar, som báde er flot-
te og bekvemme til bruk i drikkelag.» Det er
tale om urokser i Sentral-Europa. Utsagnet
skyldes en fransk forfatter ved navn Fulco, og
finnes i en skildring pá hexameter av det forste
korstoget.3
Allerede fra naturens side, ved sin form,
horte dyrehornene til de mest dekorative drik-
kekar man har hatt. At de gjennom tidene har
vakt interesse pá grunn av formen, kan vi bl.a.
se av etterligningene i annet materiale, som
solv, tre og glass.4
Det er sannsynlig at horn fra mindre okser og
kyr var i vanlig bruk som drikkekar, men at
uroksehornene spesielt ble omtalt pá grunn av
sin imponerende storrelse. I de nordiske land er
det bevart drikkehornbeslag og rester av drik-
kehorn helt fra for 400 e.Kr., og dette gjelder
horn av moderat storrelse.
Snorri Sturluson forteller at da Harald
Hárfagre var i gjestebud hos den rikeste bon-
den i Vármland, drakk man av forgylte og gull-
beslátte «kar og horn». De var alle blankpusse-
de og polerte.5 Men pá Olav Kyrres tid var nok
ikke drikkehornene lenger pá mote i de hoyes-
te kretser. I hans saga fortelles det at han lot
skutilsveiner stá ved bordet og skjenke av bord-
kar til ham og de hoyættede menn som var
sammen med ham, mens, sies det videre, hans
far Harald Hardráde og kongene for ham bruk-
te á drikke av dyrehorn, og selv bære olet fra
hoysetet rundt ilden for á drikke dem til som de
onsket.6
Imidlertid ser det ikke ut til at Olav Kyrres
nye drikkeskikk kan ha blitt alminnelig utbredt.
Vi vet at drikkehorn var i vanlig bruk i de nor-
diske land under hele middelalderen, og det i
langt storre utstrekning enn i det ovrige
Europa. Særlig har vi mange vitnesbyrd om
horn i geistlige og verdslige stormenns eie og i
gilder og laug.7 Hos norske og islandske bonder
var de fremdeles meget brukt i nyere tid.
Mange av de bevarte drikkehorn fra middel-
alderen er meget store. Til Norden ble det nem-
lig innfort bisonoksehorn sydfra, uten tvil ogsá
enkelte uroksehorn. De store horn ble kanskje
foretrukket, men ellers bruktes mindre horn fra
de hjemlige tamme okser og kyr, og det hendte
til og med at man brukte værhorn.
Som oftest hle drikkehornene utstyrt med
forgylte solv- eller messingbeslag. Det var forst