Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.06.2000, Qupperneq 16

KAPITTEL I
og fremst ápningsranden som ble innfattet i
metall. Men hornene kunne ogsá fá en kule, en
knopp el.lign. i den spisse enden, ett eller flere
belter og ofte fotter av metall. Mange av de
bevarte drikkehorn er preget av den gotiske
stil. Svært vanlig var en minuskelinnskrift pá
forgylt randbeslag av messing. Ellers kunne
metallbeslagene ha varierende form og orna-
mentering. Selve hornene kunne være utskárne.
Fra enkelte distrikter i Norge kjennes drikke-
horn med skurd i middelaldertradisjon, sá vi
kan slá fast at kunsten til en viss grad ble utovd
i norske bygder.8 Men den alt overveiende del
av de bevarte drikkehorn er glatte. Enkelte ble
for ovrig malt.
Om de islandske drikkehorn vet vi altsá at de
hadde eldgamle tradisjoner bak seg, selv om
det ikke er bevart svært gamle horn fra islandsk
omráde. Vi kjenner ingen fra for senmiddel-
alderen. Men dekorasjonen er for en stor del i
romansk stil og gir en anelse om de mange
tapte forlopere i de foregáende árhundrer.
Islendingenes trang til kunstnerisk utfoldelse
kom særlig til syne i mindre bruksgjenstander.
De hadde liten mulighet til á dyrke noen form
for monumentalkunst. Til gjengjeld dekorerte
treskjærerne de minste trebiter de kunne fá tak
i. Pá samme máte har sikkert hornene vært
kjærkomne emner for skjærere, i likhet med ben
og hvalrosstann. I disse materialer har islen-
dingene skapt en tradisjonsrik smákunst. Man
kan nesten ikke omtale den uten á nevne
Margrét «hin haga» i Skálholt. Ifolge biskop Páls
saga var hun dengang den dyktigste skjærer pá
hele Island.9 Hun laget utskjæringer i tann til en
praktfull alter-forside, som imidlertid ikke ble
fullfort pá grunn av biskop Páls dod i 1211.
Det ligger likevel nær á sporre hvordan det
kan ha seg at de bevarte islandske horn fra sen-
middelalderen er rikt prydet med utskjæringer,
mens de aller fleste drikkehorn vi kjenner fra
det ovrige Norden fra samme tid, er glatte med
metallbeslag som pryd. Var hornskurden en
spesialitet som særlig horte hjemme pá Island?
Eller var det bare slik at de utskárne hornene
ble mer verdsatt der og derfor bevart, mens
skáret utsmykning i de andre landene etter
hvert ble ringeaktet til fordel for de mer kost-
bare metallbeslag?
I nyere tid, ganske spesielt i det 19. árhundre,
gikk det imidlertid slik at utenverdenen fikk
oynene opp for verdien av de gamle islandske
drikkehornene, nettopp pá grunn av utskjæ-
ringene. Storparten av dem som er bevart til
denne dag, er blitt reddet fordi de havnet som
hoyt verdsatte klenodier i museer og samlinger
utenfor Island. I dag er de av betydelig kunst-
historisk interesse og utgjor et verdifullt supp-
lement til den bevarte islandske treskurden.
Særlig gjelder dette for tidsrommet for 1600,
som har etterlatt forholdsvis fá utskárne gjen-
stander av tre.
Dessverre er bare ca. en fjerdedel av de horn
vi ná kjenner, bevart i hele sin lengde. De ovri-
ge har fátt spissen kuttet av, og noen er kuttet i
begge ender. De er nemlig blitt omlaget til bren-
nevinshorn eller krutthorn i nyere tid. Mens de
opprinnelig var ápne i den vide enden, fikk de
her en trebunn, mens det ble boret hull i smal-
enden, sá de kunne brukes omtrent som flasker.
Denne omlaging av de gamle drikkehorn skjed-
de særlig i det 18. árhundre, da det ogsá ble til-
virket et stort antall nye brennevinshorn.10
Betegnelsen «brennevinstiden» i vár forbin-
delse gjelder ikke tiden da brennevinet kom til
Island, men tiden da bruken av brennevin var
blitt sá allmenn at den ble bestemmende for
drikkekarenes utseende.
Uttrykket «hardt som honn» dekker en realitet.
Horn er et mye hardere materiale enn tre, og
má blotes for skjæring. Det er særlig ytterhuden
som er hard á trenge igjennom. Etter blot-
gjoring skal materialet imidlertid være lett á
arbeide med, etter hva det opplyses. Hvordan
blotingen foregikk pá Island i gammel tid, har
jeg ingen eksakt kunnskap om. Ved omtale av
hornskjeer med skurdprydede skaft fra midten
av det 19. árhundre nevner Kristján Eldjám at
materialet ble gjort mykt ved oppvarming.
Þórður Tómasson taler om oppbloting i vann
nár det gjelder et par dekorerte stigboyler av
horn, likeledes fra det 19. árhundre. Gunn-
laugur SE Briem refererer til koking i varm eller
tran.11 I Norge har Nanna Ebbing gjort interes-
sante opptegnelser om fremgangsmáten ved
hornarbeid pá Vestlandet. Riktignok gjelder
dette formingen av hornskjeer, ikke utskjæring.
Hun sier: «Hornstykket ble innsmurt med talg
eller dyppet i olje, og fort frem og tilbake over
ápen varme med en tang. Med mellomrom
undersokte man med en stokk om homet var
blitt mykt nok til videre behandling. Dette tok
omtrent et kvarters tid. Andre kokte emnet
mykt, og det tok samme tid.»12 Det vi kan holde