Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.06.2000, Qupperneq 17

INNLEDNING
fast pá, er at emnet mátte gjeres mykt, og at
dette skjedde ved oppbloting i vann eller olje
og ved oppvarming.
Redskapene som ble brukt ved skjæringen i
horn, har sannsynligvis ikke vært særlig for-
skjellige fra dem som ble brukt ved skjæring i
tre. Ríkarður Jónsson (1888-1977), den forste
som avla svenneprove i treskjæring pá Island,
og som sokte inspirasjon i den gamle islandske
skurd, arbeidet ogsá i andre materialer, bl.a. i
horn. Om verktoyet som skjærerne generelt
brukte i gammel tid, har han uttalt at det for-
uten kniv má ha vært spesielle jern av forskjel-
lig storrelse og form.13 Siden hornskurden er en
kunst i det lille format, sier det seg selv at en
ikke kunne bruke de groveste treskjærerjernene
her.
I hornarbeider kan vi mote de samme fire for-
mer for skurd som i trearbeidene. Det er: 1)
Innskáren dekorasjon, bestáende av linjer og
snitt skáret inn i overflaten. 2) Relieff, rundet
eller plant, hvor motivene er opphoyd pá en
lavere bunnflate. 3) Rundskulptur eller fri-
skulptur. Pá hornene er det spissen som kan
være skulpturalt utformet, f.eks. som et dyre-
hode. 4) Gjennombrutt arbeid. (Dette siste fore-
kommer ikke ofte i hornskurden, men enkelte
horn har dekorerte ringer som er skáret helt fri
og henger lose omkring hornet. De má kunne
regnes til denne kategori.) I den islandske horn-
skurden er det det lave relieff som dominerer.
For en stor del hever det seg ikke mer enn ca. én
millimeter over bunnflaten.
Det er nærliggende á sporre hvem hornskjæ-
rerne var. Island hadde ikke hándverkere i van-
lig europeisk forstand. Det fantes ikke byer i
dette bondesamfunnet, folgelig ingen hándver-
kerlaug, og ingen borgerstand. At det til og
med var langt fra Island til nærmeste by, mátte
fá sitt á si for kunsthándverket generelt.
Hornskurden kan derfor kalles bondekunst
eller folkekunst, selv om den i middelalderen
kanskje ogsá ble utovd i klostrene. Men en má
gá ut fra at enkelte skjærere drev forholdsvis
profesjonelt og oppnádde en stor grad av
ekspertise.
I vár periode er det bare én eneste hornskjæ-
rer som trer ut av anonymiteten (nærmere
omtalt nedenfor, kap. IV). Han var bonde pá
Syd-Island og har etterlatt seg flere drikkehorn
fra tiden omkring 1600 (derav noen med árs-
tall), foruten utskárne hvalbenplater til pryd i
den lokale kirke.
At drikkehornene forst og fremst var bereg-
net til innenlandsk bruk, synes á fremgá av de
skárne innskriftene de er forsynt med. De er
med fá unntak pá islandsk.14 Siden det ble lagt
sá mye arbeid i utsmykningen, og siden mange
av hornene er (eller har vært) store og flotte,
kan vi gá ut fra at dette ikke var drikkekar som
ble brukt til hverdags.
De skárne motivene kan fortelle noe om bru-
ken av hornene. Foruten ornamentikk har de
nemlig innskrifter og figurfremstillinger. Inn-
skriftene inneholder bl.a. bonner til Gud og til
helgener, og de viktigste figurene er bibelske
personer eller andre hellige kvinner og menn.
Dette tyder pá at hornene er blitt brukt til sákalt
minnedrikking. Et horn fra forholdsvis sen tid
kalles i innskriften for «minneshorn», og det má
de fleste av dem ha vært. Pá samme máte som
man i hedensk tid i Norden, ifolge sagaene,
hadde drukket Odins og de andre æsenes
minne, drakk man i den kristne middelalder for
den treenige Gud, Kristus, Den hellige ánd,
Jomfru Maria, apostler og helgener.15 Det ble
báde talt og sunget foran hvert minne man
drakk, etter faste formularer. Dette var en felles-
europeisk skikk som ble fulgt báde i og utenfor
gilder og laug. I det hele er det neppe tenkelig
at drikking i sammenkomster foregikk uten
religiose seremonier.16
Pá Island var gildevesenet visstnok ikke sær-
lig utbredt,17 men det fins likevel skriftlige vit-
nesbyrd om minnedrikking báde i middelalde-
ren og senere. Man vet f.eks. at den var vanlig
ved bryllupsfeiring. Det er antatt at skikken
holdt seg til inn i det 18. árhundre.
Oppdragsgivere for hornskjærerne má for en
stor del ha vært institusjoner eller kollektiver.
Her er det særlig bispestoler og klostre som
kommer pá tale. Inventarlister fra det 14., 15. og
16. árhundre viser at báde domkirkene og klost-
rene pá Island, foruten verdslige stormenn, eide
hele samlinger av «minnishorn». Det er for
ovrig fastslátt at noen bevarte horn fra Skálholt
domkirkes samling er av norsk opprinnelse. De
er karakteristisk nok uten skurd. Det er be-
slagenes gullsmedarbeid som pryder dem.18
Mange av hornene som havnet i utlandet, ble
forsynt med sekundære solvbeslag. Mens en
god del horn i det 18. árhundre ble gjort kortere
for á tjene nye formál, var det, paradoksalt nok,
i det neste árhundre en tendens til á fá dem til á
virke lengre ved á feste beslagene i forlengelsen
av hornene.