Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.06.2000, Síða 38

KAPITTEL II
30. 31. «St. Mikael-hornet». Detaljer. Foto Jorgen
Svendsen, A/S Foto Studio, Odense. Kat. nr. 6.
Den rutinerte og til dels noe slurvete ut-
forelse gir inntrykk av at skurden er sen, fra
etter 1500. Figurene i de storste ringene pá
begge horn er mest omsorgsfullt skáret.
Biskopen pá «Bispehornet» med sin mitra og
krumstav og hoyre hánd loftet i velsignelses-
stilling kan meget vel være en St. Nikolaus, og
han har helgenkongen Olav ved sin side (fig.
47-48). «Visitasjonen» i en mindre ring (fig. 49)
er utrolig grov i utforelsen, mens skjæreren
synes á ha vært mer pá hjemmebane i skild-
ringen av fabeldyret med ett hode og to krop-
per (fig. 50, s. 34).
Ser vi bort fra fabeldyrene, som for en stor
del har beholdt et romansk preg, kan vi si at
figurfremstillingene pá de bevarte horn fra
middelalderen gjenspeiler forskjellige faser av
gotikken. Nár det gjelder tidfesting, kan vi
sannsynligvis konkludere med at alle de ni
horn har fátt sin dekorasjon i lopet av vel 100 ár,
fra noe etter 1400 til noe etter 1500. Det er figur-
fremstillingene som indikerer dette. Ornamen-
tikken er til mindre hjelp ved tidfestingen. Den
synes mer tidlos og har for en stor del holdt fast
pá et romansk formforrád.
5t
Som antydet, knytter det seg en del usikkerhet
til hornenes innbyrdes rekkefolge, men vi
velger á beholde den vi er kommet frem til, nár
vi skal se nærmere pá den ornamentale ut-
smykning.
Ornamentikk er brukt pá to forskjellige máter
pá hornene: 1) Som innramning og utfylling
omkring figurscener eller enkeltfigurer. 2) Som
selvstendig dekorasjon i egne felter.
Som nevnt, bestár rammeverket om figurene
av arkitekturmotiver pá fire av hornene, nemlig
av buer som hviler pá soyler eller pilastre. Det
má helst oppfattes slik at personene det gjelder,
er ærefullt plassert under baldakiner. Motivene
er uten tvil kommet via bokkunsten, som viser
stor forkjærlighet for baldakiner.
Det er baldakinene pá «St. Nikolaus-hornet»
som har fátt med seg flest elementer fra gotisk
arkitektur (fig. 4-5). De ser ut som «vimperger»,
spisse gavler over buer som hviler pá soyler.
Buene er tredelte «kl0verbladsbuer». Til og
med de smá fialene ved siden av gavlene er
kommet med, selv om de her ser ut som spink-
le stolper. Soyleskaftene imiterer kanskje runde
skaft som en bladranke slynger seg rundt (jfr.
soyleskaftene pá fig. 24, s. 20), men de er blitt til
flate pilasterskaft med rosettlignende bladmotiv
i siksak innenfor en indre konturlinje. Hva slags
kapitél som er etterlignet, tor jeg ikke si. Disse
bladtunger kunne nesten gjengi motivet pá