Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.06.2000, Qupperneq 41

MIDDELALDEREN
fungerer som utgangspunkt for en rik orna-
mentikk av stengler og variert bladverk som
fyller flaten over og under rekken av ringer.
(Ses særlig godt pá fig. 8.) Denne vegetasjonen
omfatter flere plantearter, og er «gotisk» i mot-
setning til mange av fabeldyrene.
Pá de to horn som har figurer i en virkelig
ringkjede (hvor ringene er kjedet i hverandre),
er selve ringene meget sparsomt dekorert. Pá
«Bispehornet» (fig. 46-51, s. 31-34) har de bare
indre konturlinjer. Pá «Korsbæringshornet» har
to av ringene, den storste og den nest minste, en
bord av skrástreker innenfor de indre kontur-
linjer (fig. 42 og 44, s. 30). Borden kan oppfattes
som en repstav eller en rombebord. I «sviklene»
over og under ringene er det ingen pryd, bort-
sett fra en flyvende fugl mellom den storste og
den neststorste ringen pá «Korsbæringshornet».
Endelig skal nevnes ornamentikken som
danner skille mellom figurer pá «Velken-
hornet», nemlig for det forste «treet» mellom
Maria i korsfestelsesgruppen og den stáende St.
Olav. Med sin flate stengel av en stamme og sin
krone av grener og bladverk i «islandsk stil»
virker det alderdommelig ved siden av den
senmiddelalderske helgenkongen (fig. 37). Det
andre skillet, mellom Johannes i korsfestelses-
gruppen og drakedreperen St. Mikael, bestár
bare av losrevet bladverk, palmetter og flikete
blad pá stilk (fig. 34 og 35, s. 28 og her t.h.).
Den ornamentikken som pryder egne adskil-
te felter, har for det meste sin plass i belter
rundt hornene. Den kan deles i tre kategorier:
Planteornamentikk, geometrisk ornamentikk
(herunder bándornamentikk) og dekorative
innskrifter.
Planteornamentikk i eget felt moter vi forst pá
«Ursula-hornet», som har en ranke i sitt eneste
bevarte ornamentbelte. (Ses best pá fig. 3.) Den
er dessverre meget defekt, sá stenglenes lop er
vanskelig á folge. Det ser helst ut til at det her
ikke er typen «b0lgeranke», men at en stengel
loper ut innenfra én «spiral» og danner den
neste spiral osv. Hver spiral ender innerst i et
fliket blad. Smábladene som má ha fylt ut báde
langs ovre og nedre kant, er treflikete med run-
det midtflik og mindre, spisse sidefliker - den
bladformen som er mest karakteristisk for plan-
teornamentikken i «islandsk stil». Det var nett-
opp denne ranken pá «Ursula-hornet» Matthías
Þórðarson i sin tid (i Árbók 1915) kalte «rósa-
strengur í íslenzkum stíl». (Se ogsá ovenfor s. 25
med noter 50-52.)
35. «Velken-hornet». Detalj.
Foto Teigens Fotoatelier, Oslo. Kat. nr. 7.
«St. Nikolaus-hornet» har bare i behold en
kantbord pá hver side av det opphoyde midt-
belte (fig. 4). De bestár av bladtunger i relieff,
med innskárne nerver, og ligner bladtungene
under buene som helgenene stár pá. Det for-
svunne motiv (erstattet av beslaget) kan godt
ha vært rankeornamentikk i slekt med krab-
bene og toppornamentene pá baldakinene over
de to hellige menn. Men dette kan bare bli
gjetning.
«Love- og kongehornet» (fig. 6) har tre belter
med lopende planteranke, ett over og ett under
den bredeste billedsonen, mens det tredje er
den opphoyde ring om smalenden av hornet.
Rankene er innbyrdes forskjellige. Den overste
er en enkel bolgende bladranke, mens den neste
bestár av en glatt hovedstengel i regelmessig
bolgegang og med hver buktning fylt av side-
grener med bladverk og en «blomst». (Eksemp-
ler pá beslektede ranker i islandsk treskurd er