Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.06.2000, Qupperneq 100

KAPITTEL V
125. «Kong Salomos horn». Lengde ca. 40 cm.
Schleswig-Holsteinisches Landesmuseum,
Schleswig. (Inv.-Nr. 1935/1437.) Kat. nr. 27.
jegere, blir dyrene derved medspillere i en jakt-
scene. Sá man kunne eventuelt hevde at ranke-
dyrene pá «Jegerhornet» til en viss grad er for-
tellende, selv om utfallet av jakten er mindre
sikkert enn i hjortejaktscenen pá «Tre kongers
horn».
Som pá middelalderhornene, er ornamentikken
pá de senere horn brukt pá to máter: 1) Som
innramning og utfylling omkring figurscener
eller enkeltfigurer. 2) Som selvstendig dekora-
sjon i egne felter.
Arkitekturmotiver som innramning fore-
kommer som nevnt bare pá noen fá av hornene.
Det gjelder «Fabeldyrhornet», hvor de storste
fabeldyrene er plassert i en arkaderekke. Buene
er runde med dekorert topp og hviler pá soyler
med kapitéler (fig. 93-97). Det gjelder videre
«Kong Salomos horn» og «To kongers horn»,
hvor kongen begge steder sitter pá sin tronstol
under enbaldakin (fig. 125,129). Baldakinbuen
er begge steder rund og dekorert. Soylene
bestár som seg hor og bor av baser og skaft,
men drakefigurene ser ut til á erstatte kapité-
lene. En antydning til arkitekturbakgrunn
kunne vi ellers tale om i genrescenen pá «To
kongers horn», hvor kvinnen stár pá en trapp
(fig. 132). Men denne beskjedne stedsbestem-
melse har lite med ornamentikk á gjore.
Det kan tilfoyes at byporten med Judit pá
Brynjólfs «Kana-horn» er utformet som en arka-
de eller baldakin (fig. 70). Her aner vi en arv fra
gotiske arkitekturmotiver som dem vi sá pá «St.
Nikolaus-hornet» (fig. 4-5). Men forenklingen
er sterk. All ornamental pryd er borte. Et bánd
lagt i vinkel illuderer en spiss gavl som hviler
pá to soyler med glatte skaft og svært nokterne
baser og kapitéler. Fialene er blitt til en for-
lengelse av soylene over kapitélene og med nye
kapitéler overst. (Beslektede arkader sá vi pá to
av Brynjólfs hvalbenplater, den sammensatte
og den nest minste, fig. 65 og 66).
Det er stor overvekt av ringer og medaljonger
som innramning nár vi tar ringkjeder og enkelt-
medaljonger under ett. Pá «IhS-hornet» har Jesu
monogram og evangelistsymbolene fátt sin
plass i ringformede rammer med höfðaleturinn-
skrift (fig. 112-115). «Kong Olavs horn» har lig-
nende rammer om kong Olav og de to keisere,
men her stár innskriften med latinske versaler i
lavt relieff, og ringene er koblet sammen ved
hjelp av mindre ringer som omslutter hver sin
maske i bladkrans (fig. 99-101).
En virkelig ringkjede eller -lenke finner vi i
ovre billedsone pá «Tre kongers hom», hvor de
tre store ringer med kongene er lenket sammen
ved hjelp av mindre ringer. De store har ingen
innskrift, men er prydet med rosetter, de smá
har en repstavbord (fig. 121-123). Ringene i
midtre billedsone pá det samme horn er bundet
sammen av rosetter og er prydet med border.
«Bánd- og maskehornet» har en stáende
mann og noen masker i ringer og firkanter
dannet av bánd med indre konturlinjer (fig.
103-105).