Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.06.2000, Side 122

KAPITTEL VI
153. Islandsk drikkehom. Kobberstikk i Jens Wolff:
Sketches on a Tour to Copenhagen through Norway
and Sweden, London 1814. Lyskopi. Jens Wolff fikk
homet i Kobenhavn av sin islandske venn Grímur
Jónsson Thorkelin.
108
grad som hándskriftilluminasjonene kan gi
relevant sammenligningsmateriale.
Hornene er definert som drikkehorn, særlig
beregnet for ol, mjod eller vin. Sá vidt vi kan se
i dag, da enkelte innskrifter enná ikke har latt
seg tyde, er det bare innskriftene pá to av hor-
nene som spesielt nevner drikken, nemlig
«Vestfirðir-hornets» som oppfordrer til á skjen-
ke (evt. velsigne) mjoden i hornet, og
«01hornets» som priser det gode ol.
For to horns vedkommende má vi ta et lite
forbehold vedrorende bruken. Det gjelder «Tre
kongers horn», som kanskje helt fra begyn-
nelsen har vært blásehorn eller jakthorn, altsá
signalhorn til bruk ved jakt, og «Teksthornet»
som kan være laget som krutthorn eller brenne-
vinshorn, siden spissen má snu opp nár inn-
skriften skal leses. Det siste kan tyde pá at
ápningen i smalenden stammer fra den forste
fase i bearbeidelsen. Trebunnen i den vide
enden er derimot tydelig sekundær, for
munningspartiet er skáret bort, slik at en inn-
skriftlinje er odelagt.
Nár disse to horn regnes med, kjenner vi i
dag 37 horn fra hele perioden, men det kan ikke
utelukkes at flere kan oppdages.
Under omtalen av Brynjólfur Jónssons arbei-
der ble det nevnt at en av hvalbenplatene har
rester av maling i flere farger, og at hans
«Paradishorn» etter all sannsynlighet har farget
bunnflate (ovenfor s. 53-54 og 63). I hvilken
utstrekning hornene ble malt, er vanskelig á
bringe pá det rene i dag, men det er pávist
fargerester pá to av middelalderhornene, og pá
fem av de etterreformatoriske i tillegg til det
nevnte av Brynjólfur.
Pá «Ursula-hornet» ble det i 1930 iakttatt
spor av gul, rodlig og gronn farge pá figur-
fremstillingene. «Love- og kongehornet» har
rester av et tynt gront fargelag i skurdsonene.
Dessuten kan man gjette at figurene pá
«Korsbæringshornet» opprinnelig var farge-
lagt. De synes alle á ha lukkede oyne, og det
kan tyde pá tidligere malte iriser.
11930 nevnes spor av blálig og brun farge pá
«Kong Olavs horn», videre spor av rod, hvit,
brun og gronn farge pá «Velkomsthornet»,
mens «Blomsterbarokkhornet» hadde sterkt
gronn farge «ved den avskárete del» (kan ikke
lenger ses).104 Pá «Salvator-hornet» (fig. 144) er
bunnflaten i dekorasjonen malt dels rod, dels
gronn. Dessuten ses rester av rod farge pá det
glatte belte om munningen.
Det er selvsagt vanskelig á avgjore nár farge-
leggingen skjedde og i hvilken grad den horte
med til den opprinnelige dekorasjon av home-
ne. Det kan i denne sammenheng nevnes at det
forekommer rester av báde farge og forgylling
pá middelalderske gjenstander av hvalben og
hvalrosstann.
Et par hom som man tidligere har vært opp-
merksom pá, er i dag bare kjent fra skriftlige
kilder. Det ene er publisert i Archaeologia,
London 1794, og skal være fra Ljárskógar i
Dalasýsla. Det andre er omtalt i en reiseskild-
ring fra 1814 av Jens Wolff.105 Opplysningene er
sparsomme. Om det forste hornet heter det:
«Fra dette Sted var og det skjonne Drikke Horn,