Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.06.2000, Qupperneq 129

Noter
1. Se f.eks. O. Seel 1961, s. 194.
2. F.eks. A. Ernout og R. Pépin, 1947, s. 68.
3. Historia gestorum viæ nostri temporis Hierosoly-
mitanæ, lib. I. Utg. av A. Duchesne, 1641, s. 892.
4. Jfr. P. Gjærder 1975, s. 105.
5. Harald Hárfagres saga, Heimskringla I, kap. 14.
Utg. av Finnur Jónsson, 1893-1900, s. 116 f. Ordene
«skyggð» og «líkuð» betyr omtrent det samme: «gjort
blanke», «polerte». Det stár altsá intet om utskjæring.
6. Olav Kyrres saga, Heimskringla III, kap. 3. Utg. av
Finnur Jónsson, [1893-1900], s. 227.
7. J. Olrik 1909. P. Gjærder 1958, sp. 314-315. Samme
forf. 1975, s.24-25. Om noen drikkehom i kirkelig eie
i Finland: K. Vilkuna 1952, s. 198-208. Ett av hornene
(Abb. 2), «nesten 1 meter langt», kan være urokse-
horn.
8. OK 1930, nr. 54-59, 73. S. Grieg 1959, s. 87-109.
Universitetets oldsaksamling 1972, s. 142-146,164. R.
Hamran 1979, s. 11-36.
9. Páls saga byskups. Byskupa spgur. Ed. Amamag-
næanæ. Ser. A. Vol. 13.2,1978, s. 431-432. E.M. Mageroy
1985, s. 147-148. Mer generelt om islandsk skurd i ben,
horn og hvalrosstann i E. M. Mageroy 1993, s. 70-71
(med illustrasjoner og litteraturhenvisninger).
10. Matthías Þórðarson i Árbók 1915, s. 24.
11. Kristján Eldjárn 1962, nr. 84. Þórður Tómasson
1994, s. 74. Gunnlaugur SE Briem 1980, s. 50-52.
12. N. Ebbing 1965, s. 79.
13. Guðmundur Finnbogason og Ríkarður Jónsson:
Skurðlist. Iðnsaga íslands I, Reykjavík 1943, s. 389-
390.
14. Thor B. Kiellands antagelse om masseproduksjon
for eksport (KLNMI, sp. 464) má trolig avvises, báde
pá grunn av spráket i innskriftene og fordi det ikke
fins replikker. Dessuten var det behov for hornene i
hjemlandet, til «minnedrikking».
15. Se J. Fritzner, II, 1891, s. 702-703. IV, (v. F.
Hodnebo) 1972, s. 249.
16. Matthías Þórðarson i Árbók 1915, s. 25-26. R.
Meissner 1930. Jfr. Nils Lid 1958.
17. Se Magnús Már Lárusson 1960, sp. 313.
18. Kristján Eldjárn 1959, s. 85-111. - Av middelalder-
ske inventarlister («máldagar»), trykt i Diplomata-
rium Islandicum, kan man se hvor mange drikke-
horn de enkelte kirker og klostre eide. Klostret pá
Viðey hadde i 1367 fem horn - visstnok de eldste man
finner oppfort i disse lister. Det kan nevnes at dom-
kirken pá Hólar i 1374 hadde 13 horn. Antallet var
det samme i 1396. Sá sent som i 1525 gjores det rede
for 12 solvbeslátte horn og ett med forgylte beslag og
lokk. Domkirken i Skálholt hadde ikke mindre enn
18 beslátte horn i 1548. At sá mange horn hadde solv-
beslag, kan kanskje tyde pá at flere var utenlandske,
i likhet med de nevnte norske horn i Skálholt. At bis-
kop Gissur der, i 1541, sendte ett av domkirkens
«minnishorn» ut av landet til reparasjon, peker i
samme retning. Utskjæringer nevnes ikke, bortsett
fra at et «skorid» horn er oppfort for seg i listen fra
1548. - Blant velstandsfolk som eide drikkehorn, kan
vi legge merke til at Guðmundur «den rike» Arason
pá Reykhólar (Barð.) hadde 14 stykker i 1446, derav
noen med beslag.
19. H. Swarzenski 1966, s. 6-11. L. Golvin 1978, s. 54-63.
20. Sporsmálet har særlig vært diskutert vedr. det
sákalte «Velken-hornet». Se Matthías Þórðarson i
Árbók 1915, s. 32-33.
21. E. M. Mageroy 1975.