Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.06.2000, Qupperneq 141

KATALOG NR. 5
i forbonn for menneskene, og utenfor henne en annen
engel med lidelsesattributter. Englene er plassert pá
konsoller eller soylekapitéler (men soyleskaft ses ikke
under dem). Under denne rekke av figurer gár det
dramatisk for seg. Midt under den tronende Kristus
ses det overste av en engel som bláser i en lang basun,
holdt loddrett, sá den deler buefeltet i to. Til venstre,
altsá pá Kristi hoyre side, er engler pá ferde og hjel-
per sjeler opp til himmelen. Mange hoder viser men-
nesker som stár opp av gravene. Til hoyre (pá Kristi
venstre side) herjer lodne djevler. De har horn i
pannen, hale, og en av dem har et ansikt pá magen.
Ved hjelp av lange forker stoter de de fortapte ned i
helvete. Helt nede i hoyre hjorne ses en orm. Det má
være «Satan, den gamle slange» (Áp. 12, 9.).
Det lille buefelt i denne sonen har én eneste figur,
en stáende mann med glorie om hodet, barbent og
innhyllet i en kappe. Attributtet viser at det er
Johannes doperen. I venstre hánd holder han et lam
liggende pá et skjold eller fat og peker pá lammet
med den hoyre. Opp fra lammet en korsstav.
Borden i det ornamentale belte nedenfor er en bánd-
fletning med et litt annet monster enn i beltet hoyere
oppe. Bladbordene langs ovre og nedre kant er
maken til dem ved höfðaleturbeltet.
Ornamentikk inngár i billedsonene, idet báde
buer, soyleskaft, baser og kapitéler er prydet med
border, mest forskjellige bándborder, men ranker
forekommer ogsá, nemlig pá soyleskaftene som flan-
kerer Treenigheten. Soylekapitélene er fantasifulle,
med mye, variert bladverk.
Der hvor bunnflaten kommer til syne i billed-
sonene, er den stripet, skravert.
Det vridde parti er fremkommet ved at det er skáret
hulkiler spiralmessig rundt. Selve hulkilene er glatte
og udekorerte, mens de oppstáende «bánd» mellom
dem har hver sin bord av blad lagt delvis oppá hver-
andre (som takpanner). De er flankert av mnskárne
konturlinjer.
Borden i det ornamentale belte nedenfor er en bánd-
omvunden bladstav, som i beltet nærmest munnin-
gen. Bladborden langs ovre og nedre kant ligner dem
ved beltet mellom ovre og midtre billedsone.
Bakkroppen og vingespissene pá den skulpterte
draken synes á forsvinne innunder dette ornamenta-
le belte. Drakekroppen er gjort «lodden» ved hjelp av
parallelle linjer med rekker av smá hakk. Border av
bladtunger illuderer vingefjær. Fottene stikker frem
under vingene pá undersiden av kroppen og ender i
klor. Halsen er tynn og glatt. Om den henger en los,
friskáret ring formet som en bándfletning. Hodet er
et rovdyrhode med spisse tenner i den ápne kjeften.
Oynene er smale, spissovale og noe skjeve. Parallelle
linjer, som pá kroppen, virker som tversgáende ryn-
ker over snuten. Av mannen stikker bare halsen og
hodet med hatt ut av drakekjeften. Han har páfal-
lende tykk hals, fullskjegg, rett avskáret hár. Ansikts-
uttrykket má helst kalles resignert. Hatten har brem,
og en meget hoy pull som utgjor selve hornspissen.
Stil: Drakemotivet og bándfletningene tilhorer det
romanske formforrád. Höfðaletrið er utviklet av
gotiske minuskler. Figurstilen med de urolige drakt-
folder gjenspeiler 1400-árene. Komposisjonen i figur-
scenene bygger pá europeiske bokillustrasjoner fra
omkr. 1500. Sá stilen má kalles sengotisk med roman-
ske reminisenser.
Kvalitet: Som helhet betraktet er det et impo-
nerende kvalitetsarbeid. Ornamentikk og bokstaver
er skáret med stor presisjon. Draktfolder har skjære-
ren ogsá behersket godt, likedan dyreskikkelser, som
f.eks. evangelistsymbolene. Men menneskelige
ansikter og lemmer kan være páfallende grove, til
dels rene karikaturer om man sammenligner med
forbildene i bokillustrasjoner fra omkr. 1500!
4. Höfðaleturinnskriften: «heilagrarþreningar».
Dette er genitivformen av «heilög þrenning» - Den
hellige treenighet. Den ville gi mening hvis den viste
tilbake pá et foregáende ord. Det virker sannsynlig at
hornet opprinnelig hadde en innskriftlinje overst om
munningen (som mange andre islandske drikke-
horn) slik at hornet f.eks. ble kalt «minnishorn
heilagrar þrenningar», «Den hellige treenighets min-
neshom». Jfr. «Samson-hornet», s. 141, punkt 4, og
«Hilsningshornet», s. 145-146, punkt 4.
Innskriften pá treenighets-triangelet er pá latin,
med innskárne gotiske minuskler med forkortelses-
tegn. Det stár «pater», «filius» og «spiritus sanctus»
pá hjornemedaljongene, «deus» pá midtmedaljon-
gen. Pá bándene som forbinder medaljongene, stár
det «non est» og «est». «Faderen er ikke Sonnen, Son-
nen er ikke Den hellige ánd, Den hellige ánd er ikke
Faderen, (men:)Faderen, Sonnen og Den hellige ánd
er (alle) Gud.»
Innskriftene i evangelistsymbolenes skriftbánd
er ogsá med innskárne minuskler: «s. matthes», «s.
lucas», «s. johns», «s. marcus».
5. Udatert.
6. Hornet kan være identisk med det sákalte
«Trolle-horn», som en dansk soldat rovet fra Váxjö
domkirke i Smáland i 1570. Fra soldaten gikk det til
hans overordnede i den danske hær, videre til kong
Frederik II av Danmark, som igjen forærte det til sin
svoger, kurfyrst August av Sachsen.
Den eldste bevarte katalogopplysning stár imid-
lertid i det kurfyrstelige Kunstkammers inventarliste
fra 1640.1 brev av 13/9 1976 opplyser direktoren for
Das Gríine Gewölbe, Dr. Joachim Menzhausen: «Die
Eintragung im Inventar der Dresdener Kunst-
kammer von 1640 S. 391 lautet: «1 Horn, darauf alte
Heiligen geschnitten».»