Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.06.2000, Side 18

SUMMARY CHAP. I
Det er stor variasjon i skurden, men ett trekk
er felles: oppdelingen av overflaten i soner eller
belter, gjerne slik at figurscener fyller forholds-
vis brede soner, mens smalere, opphoyde belter
med ornamentikk i form av geometriske bor-
der, bándfletninger, planteranker eller orna-
mentalt behandlede innskrifter skiller dem fra
hverandre.
Ser man etter gjenstander som er beslektet med
de islandske drikkehorn, finner man dem mer-
kelig nok ikke forst og fremst blant drikkehor-
nene fra de andre nordiske land. De nærmeste
paralleller synes á være olifanter fra det 11. og
12. árhundre, spesielt fra Syd-Italia. Disse kost-
bare drikkekar og «jakthorn» eller lurer, laget
av elefanters stottenner, har den samme krum-
me form som hornene og den samme jevne til-
spissing mot den ene enden. Men den mest^
páfallende parallell er den skárne utsmykning/
Olifantene er i dag utstilt i mange europeiské
museer, og man kan konstatere at de har
utskjæringer i relieff, plassert i soner eller bel-
ter, med figurer i forholdsvis brede soner som
er skilt fra hverandre av smalere, opphoyde
belter med ornamenter i form av geometriske
border, bándfletninger og planteranker.19
SUMMARY
This book deals with the carved decoration on
37 surviving Icelandic drinking horns from
circa 1400 to the end of the 17th century.
It begins with a review of the historical back-
ground: the use of animal horns as drinking
vessels in Europe from ancient times.
According to Roman sources, the Germanic
tribes in the lst century BC and later used the
large horns of the aurochs as drinking vessels at
sumptuous feasts. In the Nordic countries both
mounts and fragments from smaller drinking
horns have survived from the 5th century AD
or earlier. They were also more commonly used
here throughout the Middle Ages than else-
where in Europe, and there is much evidence
that prominent men, secular and religious, as
well as guilds and brotherhoods, owned drink-
ing horns. They continued to be widely used by
the Icelandic and Norwegian peasantry in post-
medieval times.
Some of the medieval drinking horns are
Det vil være for dristig á pástá at de islandske
hornskjærerne i middelalderen ble inspirert av
skurden pá olifanter, men man kunne kanskje
antyde en felles olifant- og hornmote fra
romansk tid, som de konservative islandske
skjærere fortsatte á holde i live? - Det dreier seg
om et felles dekorasjonsprinsipp mer enn om
likhet i detaljer. Derfor bor man heller ikke se
bort fra den mulighet at gjenstandenes form i
seg selv fremkalte eller gjorde naturlig akkurat
denne komposisjon i dekoren, som ogsá til en
viss grad kan ha etterlignet metallbeslag.
Det er fastslátt at mange olifanter er blitt
bevart for ettertiden fordi de havnet i kirkenes
skattkamre, og man har skriftlige vitnesbyrd fra
middelalderen om at mange av domkirkene i
Europa eide olifanter. De skal ha vært brukt
som relikviegjemmer.
Det har vært antydet at islandske drikkehorn
kan ha vært brukt i kirker som hellige kar til
oppbevaring av relikvier eller hellig olje.20 Men
jeg vil ikke pástá at likheten med olifantene
strekker seg til parallellitet i bruksendring.
Tradisjonen med minnedrikking kan være for-
klaring god nok pá at drikkehorn horte med til
skattene i de islandske domkirker og klostre.
very large, as horns from the European bison
were imported from the south, and doubtless
also some aurochs horns. However, the smaller
horns of domestic cattle were probably the
most common.
Drinking horns are naturally decorative on
account of their shape. In the Middle Ages they
were given gilded silver or brass mounts with
engraved or moulded decoration. The decora-
tion is characterised by the art of the goldsmith
and the Gothic style dominates in many of the
surviving horns. The horn itself could also be
carved, but in the majority of cases the surface
is smooth.
The Icelandic drinking horns differ from those
of the other Nordic countries as the decoration
is carved. The earliest known examples are
from the Late Middle Ages, but the decoration
is mainly Romanesque and gives us some idea
of the many lost examples from the previous
centuries. The carving on the horns is a part of