Aldamót - 01.01.1901, Qupperneq 40
40
Látum þá, sem eru hræddir viö hina umræddu biblíu-
kritík, vera í samanburöi við hina mennina þröng-
sýna, veiktrúaða. Sé sannfæring þeirra hreinskilin,
þá verða hinir samvizkusamlega að taka tillit til henn-
ar. það er heilög skylda þeirra. Eg veit, að það er
sagt, að sú skoðan á biblíunni, sem að undanförnu
hetir verið ráðandi í kristninni, fæli margan mann frá
því að gjörast maður kirkjunnar. Og víst má svo
með þá skoðan fara, að hún hafi þessa illu afleiðing.
Henni hefir vitanlega marg-oft verið misbeitt í kirkj-
unni. En af tvennu illn er betra að taka of lítið til-
lit til vantrúaðra manna utan kirkju en trúaðramanna
innan kirkju; betra að missa af vinsældum hjá hinum
fyrrnefndu en að hneyksla hina síðarnefndu.
það að eg get ekki annað en verið á móti því,
hvernig séra Jón Helgason hefir komið fram í þessu
máli um biblíu-kritíkina, er alls ekki af }?vf, að eg hafi
þá bókstafstrú á biblíunni, sem ráðandi var hjá guð-
fræðingum seytjándu aldarinnar. Afér stendur enn
jafn-mikill stuggur af þeirri guðfræðisskoðan, hvar
sem hún verður fyrir mér í nútíðinni, eins og fyrir 28
árum, þegar eg mætti henni nýkominn frá Islandi
vestur um haf hjá einni lúterskri kirkjudeild hér í álfu.
Eg leit á þá skoðan þá sem kreddu, eða oftrúar-öfgar,
einkum þegar eg sá, hve ónærgætnislega og fáránlega
skoðaninni var beitt í kirkjulífinu. Og það álit mitt
er í aðal-atriðinu óbreytt enn. En af sömu ástæðu
hlýt eg að vera á móti hinni gagnstæðu skoðan á bibl-
íunni, þegar eg' sé, að hún er orðin mönnum að þeirri
öfga-kreddu, sem allir eiga að vera skyldir til að
beygja sig íyrir nauðugir viljugir svo sem væri þar um
guðdómlegan sannleik að ræða, er sáluhjálp einstak-