Aldamót - 01.01.1901, Qupperneq 104
104
trú þeirra. Sú næring, er trúarh'f þeirra fær, er inni-
falin í vitnisburöi annarra trúaöra manna um sannleik-
ann til sáluhjálpar, Jesúm Krist, og í trúariökunum
sjálfra þeirra, hagnj-ting sakramentanna, iökun bæn-
arinnar o.s.frv.
En biblían, nýja testamentið, er uppspretta þekk-
ingar minnar á lausnara mannanna. Persónan hans
og orðin hans verða mér því betur ljós og skýr, sem eg
les nýja testamentið betur. Trú mín þroskast og
styrkist. Eg fæ meira af guðs anda, sannleikans
anda, inn f hjarta mitt. Smám saman opinberar hann
mér meira og meira af leyndardómum trúarinnar og er
mér vörn gegn alls konar freistingum og efa.
Trúin á guðlega opinberun er mjög almenns eðlis.
Vér finnum hana einnig fyrir utan kristindóminn. Hún
er guðstrúnni hvarvetna samferða. Þeir, er á annað
borð trúa tilveru einhvers guðs, trúa því um leið að
hann hafi á einhvern hátt opinberað sig fyrir mönn-
unum.
Menn trúa því, að guð opinberi sjálfan sig í
gangi mannkynssögunnar, í náttúrunni, í framsókn
mannsandans, í menningarbaráttunni, í stríði hins illa
við hið góða, í sálum mannanna og í inannlífinu öllu.
Menn trúa því, að guðleg opinberun komi fram í orð-
um skáldanna, dýpstu og göfugustu skáldverkunum,
er fram hafi komið, dýrlegustu og fegurstu listaverk-
unum, sem ódauðleg hafa orðið meðal mannanna,
sökum ágætis þeirra. Jafnvel heiðinginn Cicero
sagði: Ncino vir magnus sinc aliquo afflatu divino
fuit-—sérhver mikill maður hefir að einhverju leyti
verið guðlega innblásinn. En þeir vilja ekki trúa því,