Gripla - 01.01.1998, Blaðsíða 83

VERGIL-PÁVERKNAD PÁ NORR0N LITTERATUR
81
Interiora domus irrumpit limina et altos
conscendit furibunda rogos ensemque recludit
Dardanium, non hos quaesitum munus in usus.
Hic, postquam Iliacas vestes notumque cubile
conspexit, paulum lacrimis et mente morata,
incubuitque toro dixitque novissima verba:
„Dulces exuviae, dum fata deusque sinebat,
accipite hanc animam meque his exsolvite curis.
Vixi, et quem dederat cursum Fortuna peregi.“
Ho stormar over dorstokken til det inste av huset,
stig i vilske opp pá bálet og dreg det trojanske
sverdet, ei gáve som aldri var tenkt til slikt bruk.11
No, etter at ho ei lita stund med tárer i augo
hadde stirt pá dei trojanske kleda og den velkjende senga,
la ho seg ned mot puta og sa sine siste ord:
„De klede, som var meg sá kjære sá lenge lagnaden
og gudane tillet det, tak imot sjela mi og lpys
meg frá desse sutene. Eg har levd og gjennomfprt
det laupet som lagnaden tildelte meg.“
Deretter stpyter ho sverdet i seg.
Det vert ikkje fortalt i bok IV at systera, Anna, sette fyr pá bálet.12 Men eld
vert omtala i samband med Didos tiltak fleire stader (IV:640,661-662,676),
og i bok V (3-5) er det direkte opplyst at bálet til Dido loga slik at det lyste
opp heile Karthago.
Som vi skal sjá seinare, har Didos bálferd i Æneiden sá tydelege parallellar
i Brynhildr Buðladóttirs bálferd i eddatradisjonen at det tykkjest vera grunn
til á rekna med at Æneiden har fungert som mpnster. Men i Æneiden bok VI
har vi ei skildring av ei onnor bálferd som pá fleire mátar er endá meir utfpr-
leg enn skildringa av Didos bálferd, og som ogsá kan ha gjevi inspirasjon til
detaljar i bálferda til Brynhildr. Det er bálferda til ein av mennene til Æneas,
homblásaren Misenus.
11 Æneas hadde forært Dido dette kostbare sverdet, som han hadde bori i kampen ved Troja.
Til attergjeld hadde Dido forært honom det praktfulle sverdet som er omtala i Æneiden (IV:
261-262. Jfr. Plessis og Lejay 1918:434, merknad 5).
12 Wissowa (III 1899:352): „Nach Verg. Aen. VI 223 und Serv. z.d. St. war es alte Sitte, daB
die nachsten Verwandten die Leiche trugen, auf den Scheiterhaufen stellten und diesen anziin-
deten.“