Helgafell - 01.04.1944, Blaðsíða 28

10
HELGAFELL
med knallgule oljeforklær og rop gjennom havmáke-skriket.
Ná gikk de sommerlyst kledte i fjellviddens ensomme velde.
De sang. De gikk og var livet, med dynene, munnen og huden,
og háret, frodig av regnblest, i brus opp fra kraniets strenghet.
Med blodets spill gjennom kroppen ga de sin varme til korset.
De gikk og var sangen over den d0des benbleke stumhet.
II.
Men mens jeg tenkte pá Island, var tankcne dine hos Noi-ge.
Hvor ofte, ned gjennom tiden, har tanken gátt dit over havet!
Sagnet forteller at dengang de f0rste landnámsmenn kom her,
savnet de fossene hjemme; da ledet de innefra vidden,
elven, som stilt f]0t mot sj0en, utover stupet ved tinget.
Siden lijalp det mot lengslen, nár de fra hesten, langt borte,
sá fossens s0lvtrád i fjellet, som fjernt i det blánende Sunnfjord.
Men aldri slapp de i sinnet den jorden de mátte dra bort fra,
fordi at friheten veiet mere enn korntunge akrer.
Slekt efter slekt mátte seile i trekkfugle-drift over sj0en,
til gjensyn med landet de tapte; forske det, spore dets skjebne.
Klarere sá de enn andre, med 0ynene kjærlighets-bittre.
Og langsomt, hjulpet av fjernhet, steg i en h0vdinge-hjerne,
i ishavets 0de vintrer et 0rnesyn utover Norge ....
Men det var et annet Norge tanken din gikk mot i kvelden,
smertens og fengslenes Norge, kampens og frihetens rike —
hvor stridbare sinn stár sammen, som báer og skjær kan i stormen
bli til en havmur som sperrer en fremmed pá ferd inn i fjorden.
Smertelig, s0kende sa du: „Sá ofte jeg tenker pá Norge,
pá all den storhet og styrke som krigen har skapt, má det slá meg,
hvor grusomt og ondt det h0res: at ogsá mitt land hadde godt av
á renses i samme ilden og finne sin sjel og sin frelse“.
Sikkert sprang ordene dine opp fra en ydmyghets varme;
men ogsá blant mine landsmenn m0ter en stundom den tanken,
at krig var noe vi trengte; og hvor dere, tror jeg, har urett.