Fróðskaparrit - 01.01.1994, Blaðsíða 27

OM A:VÆÐ/-DIKTINGEN PÁ FÆRØERNE IDET 19. ÁRHUNDRE
39
komt, die Stimmen sind nehmlich verteilt,
alle stimmen wie im Chor. Die Bewegun-
gen der Fiisze ist sehr taktmaszig und die
Musik originell.” Den knappe beretningen
slutter med ordene: “Wir horten mehrere
Gesange aus dem Niebelungenliede.” (“Vi
hørte flere sanger fra Niebelungenlied.”)
(Forchammer, 1927: 39).
Det skjedde fire ár etter Lyngbyes besøk
pá Færøyene, men enná før publiseringen
av hans Færøske Quæder. Sá vidt jeg kan
se, er dette ett av de første tegnene pá at
Sjúrðar kvæði ikke bare var kjent, men
ogsá ble danset.
Nesten nøyaktig pá samme tid, rundt
femti ár etter Svabo, gjorde derimot ikke
Jóannes í Króki (som færøyingene ofte
kaller Johannes Klemmensen) seg noen
store forhápninger for framtiden til de
færøyske danseballadene. I en kort autobi-
ografisk skisse forklarte han hvorfor han
hadde beholdt en avskrift fra samlingen sin
for seg selv, av Sandoyarbók: “... ikke for
min Skyld, men for den efterkommende
ungdom, at de kunde see hvad hvad for-
tidens ungdom havde til fomøielse at
quæde i deres danstid, i stedet for at nuti-
dens ungdommen saa lidet ved om disse, da
de nesten var gangne ud af brugen, men
ungdommens fomøjelse nu mest bestod i at
drikke brendevin og synge skiøgeviiser.”
(Sitert etter Jacobsen, 1929: 14; Djurhuus,
1958: 398 viser til liknende uttalelser fra
Johannes Klemmensen som han har funnet
i Sandoyarbók, uttalelser som imidlertid
ikke er gjengitt i Rikard Longs utgave av
Sandoyarbók (Long, 1968).
Enda tydeligere uttrykker han seg i etter-
skriften til Sandoyarbók, som er datert til 6.
juli 1831. Her understreker han først at han
hadde fátt i oppdrag á skrive ned sangene
om Sjúrður, og han angir da flere gmnner
til at han har tatt pá seg arbeidet: “At jeg
have sammensamlet alle disse Kvæder og
indskrevet dem i denne Bog, er sket af føl-
gende Aarsager. [... ] b. Samt mig og
Efterkommere til fomøjelse, da nu omstun-
der Kvædeme ere gangne næsten af bmg,
og nye Viser isteden for Ungdommen
bmgelige; saa kunne de tilkommende unge
se, hvad de forhenværende unge havde til
deres Juledanses Fomøjelse.” (Sitert etter
Jacobsen, 1921: 26)
Johannes Klemmensen refererer imidler-
tid ikke bare til hovedstaden Tórshavn med
sin skeptiske vurdering - som Svabo femti
ár tidligere - men ogsá til bosetninger ellers
i landet, og han stár sáledes i motsetning til
Jørgen Landt og J. G. Forchhammer. Sann-
synligvis er det et indisium pá at dansen,
eller i det minste de gamle kvæði mot slut-
ten av det attende og i begynnelsen av det
nittende hundreáret etter hvert begynte á
forsvinne, først kanskje i Tórshavn, og der-
etter videre utover i landet. Framtiden for
utviklingen av den færøyske balladetradis-
jonen (som for utviklingen av det færøyske
spráket) sá altsá ikke særlig lys ut i de
første tiárene av det nittende árhundre.
Et godt inntrykk av mengden og utbre-
delsen av færøyske kvæði gir Venceslaus
Ulricus Hammershaimb i sine korte Med-
delelser fra en Rejse pá Færøeme i 1847-
48. Det største forrád av kvæði som han
fant pá Færøyene, var pá Sumba. Her hadde
det vært gammel skikk at en ikke fikk syn-
ge en sang oftere enn en gang i áret i dans-
estua. (Hammershaimb, 1847: 259) - Ogsá