Fróðskaparrit - 01.01.1994, Blaðsíða 33

OM ÁVÆÐ/-DIKTINGEN PÁ FÆRØERNE 1 DET 19. ÁRHUNDRE
45
som sikkert at disse sangene ikke kunne
blitt diktet pá Færøyene i nyere tid fordi
man ikke lenger kjente kildene som má ha
ligget til grunn for dem der. Han mener det
imidlertid ogsá er umulig at alle sangene
stammer fra et islandsk pergamenthánd-
skrift, som det er en utbredt færøysk tradis-
jon á berette om. Likeledes utelukker han
en tekstovertakelse av danske ballader, for
i Danmark har man bare bevart en liten del
av det man finner i de færøyske kvæði.
Heller ikke byr det pá noen forklaring at de
færøyske sangene skulle ha tatt innholdet
sitt fra tyske kilder: Mange sanger har
slektskap med tyske tekster, men i det hele
er forskjellene for store og overensstem-
melsene med gammelnordiske kilder for
páfallende til at en kan se pá sangene som
oversettelser fra tysk. Han tror riktignok
han kan kjenne igjen et visst slektskap med
de islandske rímur (en oppfatning som i
dag neppe lenger kan opprettholdes pá
grunn av de betydelige formelle og inn-
holdsmessige forskjeller mellom rímur og
færøyske ballader), men Miiller tenker
heller ikke pá en sen direkte overtakelse av
rímur. (Miiller i Lyngbye, 1922: 35-40). I
noen sanger regner han likevel med is-
landsk opprinnelse, slik er det kanskje med
balladene som har sitt stoff fra oversatte
riddarasogur. Likevel blir det i følge
Miiller igjen noen sanger som ikke kan ha
overtatt sitt stoff umiddelbart fra Island:
“Til denne Klasse kunne vi uden Tvivl
ogsaa henregne Qvæderne om Sigurd og
lignende Sagn, hvilke Færøerne ældste Be-
boere maatte, ligesaavel som Islands, have
bragt med sig, fordi de angik Nordens æld-
ste Minder. Men jo dybere slige Sagn vare
rodfæstede, desto beredvilligere kunde
man blive til at fuldstændiggjøre Sagnkred-
sen, ved at optage det, som de senere ro-
mantiske Behandlinger havde føiet til den”.
(Miiller i Lyngbye, 1922: 41)
Dermed ble ná noen av de færøyske bal-
ladene, og framfor alt Sjúrðarkvæði, stilt
opp som en verdifull, delvis uavhengig
kilde ved siden av de store islandske dikt-
verkene. Hvor vidt denne oppfatningen er
riktig, kan det være delte meninger om; for
den vitenskapelige verden i det tidlige 19.
árhundre hadde Miillers ord i alle fall vekt,
og gjennom ham ble den til ná sá godt som
ukjente færøyske tradisjon ført inn i den
vitenskapelige diskusjon. Fra ná av finner
en mer og mindre utførlige henvisninger til
de færøyske Nibelungenballadene i tallrike
undersøkelser av dette temaet i Danmark
og i utlandet. Det synes klart for meg at
denne høye anerkjennelsen som de
færøyske kvæði hadde fátt pá grunn av
Miiller, pá Færøyene selv skjerpet sansen
for betydningen av denne tradisjonen, at en
ná verdsatte dem mye høyere enn tidligere.
Nedtegnelsen av kvæði, som ná satte inn
med intensiv kraft pá Færøyene, er sikkert
dels direkte inspirert av Miiller. Han hadde
jo selv bedt embetsprost Peder Hentze om
sangavskrifter, og Hentze igjen hadde gitt
Johannes Klemmensen i oppdrag á sette
sammen en slik samling av sanger. Dette
trenger ikke á gjentas mer her. Men uten
Miillers aktivitet og hans innsats for de
færøyske balladene - det kan en gá ut fra -
ville sannsynligvis interessen for denne
diktingen langtfra blitt sá intensivert som
den ble, heller ikke pá Færøyene.