Helgafell - 01.04.1944, Blaðsíða 25

NORDAHL GRIEG
TINGVELLIR
TIL EN ISLANDSK VENN.
I.
SAMMEN i sensommerkvelden stod vi pá Tingvellirs slette, —
her hvor en havstrand "\'ar hdyfjcll, og mákene skrek over vidden.
Dampen av kokende kilder med skránende solstráler bak sig,
lyste mot fjellet som svartnet. Men iskaldt i sprekkene nær oss
steg vannet grpnnklart og renset av lavaens d0dsgolde filter.
Klart mot den kjöligblá himlen stod fjellringen, skogl0s og naken,
Skjaldbreiður, Hrafnabjörg, Hengill, i skapelsens 0dslige fjernhet.
Alltid nár folket hernordfra kommer til fremmede kyster
synes dem selsomt uryddig at blomster og skog har kledd fjellet.
Da má de minnes sitt hjemland, med usl0rte, strengere linjer,
slik som en billedhugger helst f0ler det nakne som sannhet.
Men om de andre fikk veksten, ble fjell0yen her skjenket lyset, —
havlys som leker med formen i underfull evig forvandling.
Ofte nár flygerne vendte om vintren tilbake fra sj0en,
stod skyenes bjerger av kobber, fastfrosne, h0yt over Esja;
og nár vi drog váre skispor i skodden pá Vindheima-j0klen,
falt solen pá sn0en, og alt var en blussende, isnende lyngmark.
Midtsommerskjæret som bryter i lavaens grásvarte masser,
vekker den st0rknete gl0den tillive i flammende frihet.
Lyset kán sá eller h0ste. Kornakrer b0lger fra steinen,
og fra det fjerne stár mot oss en fuglestum aftenskogs bláner,
— inntil igjen er om fjellet en livl0shets rolige godhet,
slik som en far er i d0den bestandig á finne for sine.