Helgafell - 01.04.1944, Síða 26

HELGAFELL
Bortenfor sletten vi stod pá, reiste seg Lovbergets bakke.
her hvor for tusen ár siden folket kom sammen, med viljen
til á la ánd styre livet mere enn brásinnets sverdhugg.
Fjellene her har sett visdorn og menneskets hat til fornuften.
Ná er her pde, og aldri rir vebnede flokker til tinget.
Ná sitter Altingsmenn sammen innend0rs inne i byen
(bare med spyd-odd i ordet og bare med blodpks i tanken).
Under elektriske lamper skilles de, Sturlunga-biske.
Men i den gr0nne augustkveld var smábarn i lek oppi berget.
Har ikke islandske onger en egen og vennesæl godhet?
„Bróðir minn! Góði minn!“ liauket en s0ster som savnet den minste.
To hadde fundet seg hester, en blakk og en kritthvit, ved elven,
slengte seg oppá og drpnnet, sal-l0se, innover vidden.
S0lvkilder sprutet i solen nár hovene ramte en vass-pytt.
„Elskan mín!“ kalte det, til hun holdt armene trygt omkring broren.
Barndom og fred .... I ens hjerte steg det en 0mhet for livet,
fra spskenflokken i bakken til havlandets ytterste grender, —
gla for at noen var skánet for ondskapen, volden og n0den.
Dog, — var de utenfor krigen, gikk folkets sinn mot det fjerne,
til hver som kjempet for frihet; og hjelp ga de aldri vár fiende.
Slik fplte vi at vi m0tte en fred som var ikke forgiftet.
Utenfor krigen — men med i en tusen árs krig mot naturen.
Bráttene gliste i táken med smaddrende kraft over báten.
Sn0stonnen tok i sitt dpdsgrep den saue-nærende vidden.
Ildmprjen seg gjennem dalen. Igjen ble en rykende steinmark.
Men folket, glemt i en Ishavs m0rketid, b0yet seg ikke.
Slektled pá slektled sloss her, og verget en utpost for livet,
og deres arrete hender klappet et barnehárs silke.
Mere enn det. Dette folket rakte en gave til verden.
Over en frysende hverdag sprang, som en regnbue, ordet.
Veilpst og værhárdt var landet, sá kunst mátte bæres i sinnet.
(Lerreter krever á skj0ttes, og stenstptter kan ikke fraktes).