Helgafell - 01.04.1944, Síða 29

TINGVELLIR
Altfor dyr er den frelsen, ved myrdete smábarn og og gamle.
Den som má luttres ved krigen, fár heller gá, ubegrátt, under.
Krenkende ogsá er tanken: á finne sin sjæl ved et m0te
med ráskap som vi forakter, med trampende, blodsmurte klovner.
Vár fiende er det som kaller en krig for et styrkende stálbad,
og river freden i spnder, hvert tyvende ár, for á renses.
Men har ikke krigen vidnet om menneskets styrke og storhet?
Jo. Hver dag har jeg sett det: en sjpmann som fra torpedering
gár, navnl0st, bortover kaien pá vei til sin neste bensin-bát,
flygernes klynger som driver bortover gaten i solen;
med annen ro skal de kanskje inatt sette kurs over Tyskland,
og som en smertespennt bue gár motordrpnn h0yt over Surrey.
Og én má jeg alltid minnes: den syke i fengslene hjemme.
(Hvor steltes godt med den syke, da folket várt rádet i landet.
Lege ble budsendt, og alle mátte gá stille i trappen.
Matbrettet dektes med omhu; sengen ble redd og gjort kjplig).
Ná blir han sparket fra briksen ut i den regnklamme dagen.
Vokterne hisses av blodsmak, fordi han er syk; han er bytte.
Timevis driver de med ham, inntil han ligger ur0rlig,
med klærne klistret av s0le og blod til den utpinte kroppen.
Rundt dem stár ásenes disgrá rolige linjer i regnen.
Sá skimter de liv, og smeiser med kpllene over hans ansikt.
Dette skal aldri ta ende; for her er et sinn de má bryte.
Hvem vil bebreide soldaten i krig om han oppgir á kjempe,
nár skutt er siste patronen, og han er alene med fienden?
Men den som har ándens váben har ingen háblpshets hvile,
og b0ddelslagene faller pá hábets blodige nerver,
og overgivelsens time kan ingen feltherre gi ham.
Har ikke krigen skapt storhet! Den skapte den ikke. Den var der.
Hvad háb ble igjen for verden, for slekten hvis fremtid vi verger,
om storhet skapes ved terror, men d0r hvis den lates alene?
Den var der, midt i vár hverdag, med stridbare hjerter, og milde,