Fróðskaparrit - 01.01.1964, Blaðsíða 173

Jakob Jakobsens folkeminnetekster pá norn
181
sen og prenta i «Færøske folkesagn og æventyr» s. 210 f.
Der er fortalt om ein mann frá Sandur i Sandoy som
skulle til bryllaups aust i Skálavík. «Hann var á hesti, og
sum hann reið eystur undir Tróndadalslíð, hoyrdi hann
eitt rópa: «Hoyr tú, maður, í líðini ríður! ber boð í bí,
sum brúdleyp er í, at Bembil er deyður og badnið er
brent!» Tá ið maðurin kom í brúdleypshúsið, segði hann
hetta: «Bembil er deyður, og badnið er brent». Tá sprakk
eitt undan borðinum og rópaði: «Tað var sonur mín»».
Ei jamføring mellom den færøyske versjonen og frag*
menta frá Shetland viser det nære hopehavet med dei norske
utformingane av segna. Moltke Moe var klár over dette,
og i sitt eksemplar av «Det norrøne sprog» har han skrive
i margen: «Jfr. Sig hende Deld at Dild datt i eld», og med
tilvising til Asbjørnsens huldreeventyr. Den tilviste vari*
anten stár i stykket «En Aftenstund i et Proprietærkjøkken»,
og verset lyder der:
«Kjører du til Eldstad fram,
sá si til henne Deld,
at Dild datt i eld!»
(P. Chr. Asbjørnsen: Norske huldreeventyr og folkesagn, I, 1949, s. 74.)
Ei oppskrift av J. J. H. Burgess frá Fetlar i 1890=ára som
ogsá har med slutten av segna, tener berre som stadfesting
pá det som er opplyst av Jakobsen, men er ingen føre*
setnad for ein sikker identifikasjon av segna. Om denne
vidgjetne segna, som første gong vart oppskriven av Plutarch
om lag ár 100, har Inger Boberg skrive ei bok, «Sagnet om
den store Pans Død», 1934. Der er ogsá J. J. H. Burgess’
oppskrift omtala (s. 87), og ein má seia seg samd med
Inger Boberg i at ei segn som har vore kjend i sá mange
variantar frá eit sá lite omráde, og dertil har vore fortalt
i norn, má ha gamal heimstadrett pá øyane.
Slike døme viser etter mi meining at Jakob Jakobsen
som samlar var langt føre si tid. Det same var han ogsá
i si kritiske sikting og redigering av stoffet. Det er dette
som gjer at hans verk peikar framover og har vorte til sá
stor hjelp for framtidig forskning.