Fróðskaparrit - 01.01.1994, Side 28

40
OM KVÆÐ/-DIKTINGEN PÁ FÆRØERNE IDET 19. ÁRHUNDRE
i Vágur kjenner de vanligvis enná de “æld-
gamle kvæder” og en mengde færøyske
viser etter mønster fra de danske Kæmpe-
viser. Svært rikt er ogsá forrádet av kvæði i
Sandur. I det hele tatt er ikke bare spráket
spesielt kraftig pá de sydlige øyene, men
her er ogsá kvæði levende enná: “Men det
er ikke alene ved sproget, at disse øer ere
mærkelige i forhold til de nordligere, da
folkesangen her lever kraftigst, især i det
sydlige af Suderøen, Skuvø, Skálavík og
Sandsbygd; pá disse steder har jeg ogsá
optegnet særdeles meget. Her kan man end-
nu se, med hvilket liv kvædeme foredrages
i forsamlingeme, hvorledes alle de dan-
sende vise, at de følge med begivenhed-
eme, som skildres i kvædeme; heltene, som
fremtræder deri, røbede de nøje bekendt-
skab med og interesse for, men dere største
glæde er at synge om slag og kamp, hvorfor
sá mange kvæder næsten alene indeholde
en ensformig skildring deraf.” (Hammer-
shaimb, 1847: 264)
Overalt var folk ivrige etter á hjelpe
Hammershaimb i arbeidet hans, á synge for
ham eller á gi opplysninger om kvæði.
Utenom den store samlingen av Johannes
Klemmensen (Sandoyarbók) har det funnes
flere hándskrevne samlinger pá Sandoy. Pá
Streymoy var derimot utbyttet hans tem-
melig dárlig, fordi folk her hadde blitt lei av
de lange kvæði. Her hadde noen lette, korte
danske viser, innført av danske sjømenn,
med enkelt og pá ingen máte poetisk
innhold, trengt seg inn, selv om de slett
ikke passer til den alvorlige færøyske
dansen. Spotteviser, som det blir flere og
flere av, var nesten de eneste færøyske pro-
duktene som ble benyttet her. (Hammers-
haimb, 1847: 265). Han framhever bare den
gamle bonden Jens Christian Djurhuus i
Kollafjørður, som hadde diktet mange
kvæði etter sagaer. De blir sunget overalt,
for spráket i dem er rent, og de holder seg
godt til den gamle stilen. Det er sikkert ikke
tilfeldig at noen viser av Djurhuus, Sjóvar-
bóndin, som “Ormurin langi” eller “Sig-
mundar kvæði nýggja ” er svært populære
den dag i dag. Ogsá pá Mykines skrev
Hammershaimb ned et stort antall kvæði.
Norðuroyggjar - med unntak av Borðoy -
kunne han ikke reise til, og han vet derfor
heller ikke noe á si om sanger der, han vis-
er riktignok til Fugloyarbók.
Denne relativt sene beretningen bekref-
ter bare det en allerede av tidligere opp-
lysninger kunne erkjenne: Kvæði hadde,
spesielt i Tórshavn, men vel ogsá i høy
grad pá Streymoy og Eysturoy, i lang tid
vært i ferd med á forsvinne, og til dels má
de ogsá allerede ha vært forsvunnet. Lev-
ende var de enná etter alt á dømme bare i
utkantene, pá Suðuroy, Skúvoy, Sandoy og
Mykines, kanskje pá Fugloy. Her og der
kan det vel ogsá enná ha vært levende
tradisjon andre steder, men det var sikkert
avgrenset til smá omráder.
Omslaget hadde riktignok allerede be-
gynt med Hammershaimb, og alle vet at
situasjonen endret seg fullstendig i andre
halvdelen av det nittende árhundre. I tillegg
til Sandoyarbók hadde det kommet flere
store visesamlinger, som Fugloyarbók,
Nólsoyarbók og andre; Hammershaimb
hadde ved á skape en ny ortografi, bygd pá
etymologiske prinsipper, lagt grunnlaget
for at det færøyske spráket fikk et kraftig
oppsving i befolkningen og raskt konsoli-