Fróðskaparrit - 01.01.1994, Side 43

BALLADANE I NORSK KULTUR ETTER 1840
55
løyser han ved á tilpasse den gode melodi-
en til Falkvor Lommanson (TSB C16) som
han hadde fátt av Olea Croeger i 1851.
D A 7 D
f\ &

Det var Tor _ G D stein Da - vids - son, han A7

vil - le til bryl - laups bjo - de; og det var Falk - vor D D/F* G Atui A
Lom- manns- son, han let D A 7 D si- ne hes-tar ring - sko - e. A 7 D
* J J »•
Rid-da-ren vi-gar han li - vet sitt for ei jom - ffu.
Noteeksempel 1
Den andre norske balladen i Sange og Rim
for det norske Folk er det rimeleg á tenkje
seg at har hamna der etter press frá Linde-
man. Det er nemleg Duva sette seg pá lin-
dekvist (TSB B22) i den versjonen som
Lindeman skreiv opp i Valdres sommaren
1848. Denne har vore ein gjengangar i
skolesongbøkene heilt opp til vár tid. Duva
sette seg pá lindekvist skil seg ut frá dei an-
dre tekstene i boka ved at den er forsynt
med ein masse spráklege kommentarar. Ole
Vig stolte ikkje pá at den vanlege norske
lesaren kunne forstá teksten.
Ole Vigs songbok viser oss altsá at ogsá
etter Landstads bok heldt balladane fram
med á vere tekster for spesielt interesserte.
I songbøkene som følgde etter Ole Vig kan
det nok hende vi kan finne større utval av
norske balladar, men hovudtendensen er
den same. I visebøker som er litt mindre
høgtidelege enn Ole Vigs bok kan vi finna
eit utval av skjemteballadar. Men dette er
dei typane som var godt kjent ogsá før
innsamlinga tok til.
Balladane i várt hundreár
Først i 1890-ára fár balladane ein større
plass i norsk kulturliv. Ein grunn til dette er
nok den ándsretninga som vert kalla nyro-
mantikken, og som inneheldt ei interesse
for det mellomalderske og nasjonale. Ein
heilt konkret grunn var nok og Moltke
Moes forelesingar ‘Indledning til Folkevis-
erne’ ved universitetet frá 1886 og utover.
Moltke Moes arbeid med folkevisene in-
spirerte mange ulike personar og om vi vel
ut fire av dei kan desse stá som eksponen-
tar for ulike roller balladen har spelt i várt
árhundre.
Samman med Moltke Moe ser Knut Li-
estøl balladane som litteratur. Gerhard
Munthe let seg innspirere av balladane i sin
biletkunst. Thorvald Lammers gjorde bal-
ladane kjent som viser. Og for Hulda Gar-
borg vart balladane danseviser.
Balladen som litteratur
For Moltke Moe var balladane først og
fremst tekster. Det vert fortalt at nár han var
pá samlingsreiser pla han til og med be
kjeldene sine om á diktere visene i staden
for á syngje dei slik at oppskrivinga skulle
gá lettare. Á diktere visene utan melodi má
ha vore vanskeleg for songarane. Ein som
er glad i á syngje veit kor tett tekst og melo-
di heng saman i minnet. Denne haldninga
til visa som tekst ser vi ogsá klárt i hans
restitusjonsarbeid. Nár han vel ut strofer og
byter ut ord tek han ikkje omsyn til at det
skal vere songbart. Det viktigaste er at tek-