Andvari - 01.04.1960, Side 63

andvam
LJÓÐAÞÝÐINGAR IVARS ORGLANDS
61
Og songcn din anda
or kláre vell.
Eg liosta opp blod, mcn eg smilte lcll.
Sistpá song du
med’ soli rann,
„Venene“ etter Wcrgcland.
Kvi song du ’kjc hcller,
kjær’ syster, slikt
som Ibsens fagraste kjærleiksdikt?
Om ho som pá festen
var all hans tarv,
— men berre var gjesten, som kom —
og kvarv.
Loks er Fljótið helga eftir Tómas Cluð-
mundsson:
Mot haustnatti einsam eg heiman gár.
Ho ventar mi sorg og glcde:
den heilage elvi, som alle ár
har sunge mitt lagnadskvæde.
Ho kom hit för pá si glade fcrd
kvar morgon i solgull-ravet.
I kveld har ho huggande song som ber
min siste várdag i havet.
Her ság eg at livet i morgonvón
som brusande elvi ströymer;
og tagal skoda eg kveldstill lon
som himmel og stjernor göymer.
Der löynde verdi seg nattesvart.
Der hrigda seg stille klager
til hcilag song, som i hjarta vart
sá lagnadsdjup, sár og fager.
Dá slo ein trolldom i sjeli ncd
og hatt meg med tonar blide.
Di mindre gledde meg mangt av dét
som mest eggjar menn til á stride.
— Eg kjenner mi skuld; for eg veit kven
han er,
dcn plassen eg fekk til á fylla.
Men ung eg fann i mitt hjarta her
den himmelen eg kunne hylla.
Og hugheil cg gár under stjcrnekvclv
mot hausten, som ventar allc.
Og syrgjesong frá mi heilage elv
eg höyrer or mörkret kallc.
Eg veit ho vil fylgja kvart sporet mitt
langt bort i den hláe logni,
nár seinst eg meg böyer mot hjarta ditt,
mi haustfagre ættjord i togni.
Þetta er að vinna vel og stórmannlcga.