Fróðskaparrit - 01.01.1994, Qupperneq 61

BALLADEN HOS SIGRID UNDSET
73
finst det langt fleire á velje blant i Grundt-
vigs Danmarks gamle Folkeviser enn i
Landstads Norske Folkeviser. Dessutan
valde Landstad eit sá arkaisk sprák da han
gav att dei norske visene, at det stakk
urimeleg mykje av - tekstane hans mátte i
alle fall normaliserast. Og innlánte ballade-
tekstar burde ikkje - kan det hevdast - skil-
je seg for mykje frá den spráklege omgjev-
naden.
Den nordiske mellomalderballaden er
ein munnleg tradert song, knytt til dans.
Formelt er strofene svært enkle - oftast
med to eller fire linjer og omkvede. I dei
tolinja strofene er omkvedet delt i mellom-
stev og etterstev. Balladen er episk og hold-
ninga til det fortalde objektiv - spráket er
prega av klisjear eller formlar (Jonsson et
al, 1978: 14ff.). Tradisjonelt blir balladane
delt i seks grupper: naturmytiske viser, leg-
endeviser, historiske viser, riddarviser,
kjempe- og trollviser og skjemteviser.
Reint talmessig dominerer riddarvisene,
bl.a. for di den danske renessanseadelen
skreiv sá mange slike viser - i gammal stil.
I Kristin Lavransdatter finn vi tekstlán frá
alle seks visegrupper- men riddarvisene og
dei naturmytiske visene spelar størst rolle.
I Kransen - første del av romantrilogien
- blir det fortalt, at Danske-Sivord syng ei
vise, og fleire strofer blir sitert. Det er ei
riddarvise om “Ivar herr Jonsøn” - betre
kjend som “Iver Jonsøn rømmer af land”
(Kransen: 156f.). Og i eit av dei første
kapitla i Korset blir det alludert til ei av dei
mest kjende naturmytiske visene - “Ville-
mann og Magnhild” eller “Harpans kraft’’.
Vi høyrer om songaren Geirmund Her-
steinssøn. Denne Geirmund har store
kunstnarevner - folk má báde le og gráte
nár han syng og spelar harpe, heiter det. “Ja
det var mest som at høre den ridderen som
Geirmund kvad om, som lekte løvet av lin-
detræ og hornet av det kvike fe” (Korset:
66).
Dei to eksempla viser noko svært karak-
teristisk for balladen - den er ein munnleg
genre. Situasjonen nár Danske-Sivord syng
visa si, er typisk - ei stund med fest, moro
og spontanitet. Det skal syngjast og
dansast, og det gjeld á fá fram den som kan
leie songen og dansen - særleg om han kan
nye viser. Sigrid Undset knyter visesongen
tett til dansen - Danske-Sivords vise blir i
trád med norrøn sprákbruk kalla dans. Ek-
semplet frá Korset er meir refererande, men
ogsá her blir det formidla ei stemning av
fest og glede. Balladeinnslaga i Kristin
Lavransdatter er mange - og av forskjel-
lige slag. Nedanfor skal vi sjá nærmare pá
korleis balladen bidrar til á setje preg pá
framstillinga - farge teksten - i dei tre ban-
da i Kristin-trilogien.
Farging av teksten
I og med at balladen er sá mangfaldig som
genre nár det gjeld emne og innhald — jf dei
forskjellige visegruppene - kan den ogsá
fungere uttrykksfullt i mange og ulike
samanhengar. Den fortel ikkje bare om
erotikk og lengt - men ogsá om kamp og
strid, om sut og sorg, om martyrdød og ære
- om det meste av det eit menneskeliv in-
neheld. Balladen og den tilhøyrande dan-
sen og musikken blir plassert i teksten med
hjelp av forskjellige teknikkar.
Det er sjølvsagt ved direkte sitat balladen
er lettast gjenkjenneleg. Vi har alt nemnt