Fróðskaparrit - 01.01.1994, Qupperneq 30

42
OM AVÆÐ/-DIKTINGEN PÁ FÆRØERNEI DET 19. ÁRHUNDRE
Nólsoyar-Pálls er riktignok indisier pá en
voksende nasjonalfølelse, men de skaper
den ikke alene. Den første forutsetningen
synes for meg á ligge i at et folk, og i tillegg
et sá lite folk som færøyingene, fár en an-
ledning til á være stolt av seg selv, av á ha
skapt eller utrettet noe som andre ikke har
greidd.
Jeg antydet i begynnelsen: Et avgjørcnde
moment i færøyingenes selvvurdering var
vel den kjensgjemingen at de med kvæði
fra senmiđdelalderen hadde bevart en
tradisjon som overalt ellers hadde gátt til
gmnne. Pá denne tiden, som var fylt av den
romantiske ánd, oppdaget mange folk - og
spesielt de mindre som latvieme, litaueme
og esteme, tsjekkeme og irene, serbeme og
ungareme og finnene - overalt i Europa sin
egen fortid og dermed ogsá sin egen iden-
titet og nasjonalitet. Det kom historiske ar-
beider, det ble ápnet kilder, eventyr, sagn
og folkeviser ble samlet. Diktere vendte
seg mot historiske temaer eller stoff fra
folkesagn. Oehlenschlágers dikt Guld-
homene om de stjálne og smeltede gull-
homene fra Gallehus, hevet disse synlige
og forsvunne vitnemál fra en fjern fortid
opp til symbol. Den gammelislandske lit-
teraturen, eddaene og sagaene, var viktige
tekster ikke bare for islendinger, men tjente
ofte som kilde ogsá for den danske, norske
og svenske historien. Adgangen til den
gammelnordiske litteraturen, oversettelsen
av den til skandinaviske sprák, var derfor
ofte ikke bare en filologisk begivenhet,
men hadde ogsá aktuell tidshistorisk betyd-
ning. Jeg nevner som eksempel en dansk
oversettelse av Snorri Sturlusons Heims-
kringla av Nikolai Fredrik Severiin Gmndt-
vig fra 1818, der Grundtvig med stor styrke
i et utførlig forord gjør krav pá Snorri som
kilde for alle skandinaver, og dermed ogsá
for danskene: “Med temmelig Sikkerhed
tør vi da antage, at Norge var Isleifs, Sver-
rig Ares, og Danmark Sæmunds oprinde-
lige Fædreneland, medens det staaer alle
Nordens Folke-Færd frit for at tilegne sig
Snorro, til engang Tiden viser, hvilket han i
Grunden mest tilhører” (Fortale s. XVIII).
I 1817, ett ár før første bind av Grundt-
vigs Heimskringla-oversettelse kom ut, var
Lyngbye pá Færøyene og gjorde sine
første, svært ufullkomne nedtegnelser av
Sjúrðar kvæði. Áret etter, nesten samtidig
med Grundtvigs oversettelse, kom det an-
dre bindet av Peter Erasmus Miillers Saga-
bibliothek med Anmærkninger og indle-
dende Afhandlinger ut, der han spesielt be-
skjeftigeet seg med Volsunga saga, Fiðreks
saga og andre Fornaldar sogur. Jeg viste i
begynnelsen til at det tidsmessige sammen-
treffet var en spesielt lykkelig omstendig-
het; det skal jeg ná prøve á utdype.
Peter Erasmus Miiller (1766-1834) var
professor i teologi og fra 1830 biskop; han
var høyt ansett i Danmark sá vel som i ut-
landet og gikk (og gár) for á være den
ledende nordiske oldtidsforsker i sin tid.
Hans Sagabibliothek kombinerer innholds-
referater og oversettelser av utdrag fra for-
skjellige islandske sagaer til dansk med in-
ngáende historiske, litteraturvitenskape-
lige, komparatistiske og sagahistoriske
overveielser, og dette arbeidet bidro ve-
sentlig til at den gammelislandske littera-
turen ble tilgjengelig i Skandinavia, men
ogsá langt videre for en krets av inter-
esserte. Det andre bindet handler fortrinns-