Fróðskaparrit - 01.01.1994, Qupperneq 44

56
BALLADANE I NORSK KULTUR ETTER 1840
sten skal presentere seg som litteratur.
Denne lina har vore følgt av seinare folk-
loristar. Balladen har vore oppfatta som lit-
terære tekster og presentert som det. I Knut
Liestøl og Moltke Moes Norske folkeviser
fra middelalderen (1912), som seinare vart
utvida til ei tre bands ‘folkeutgáve’, er det
ingen melodiar med. I forordet er verbet
‘syngje’ ikkje brukt i det heile. Derimot er
det fleire stader snakk om korleis folke-
visene skal lesast. Takka vere Knut Liestøl
fekk ogsá balladane sin plass i lesebøkene
for folkeskolen. Nordahl Rolfsens lesebok
dominerte norsk skole i første halvpart av
dette árhundre og her fanst det, i motsetnad
til tidlegare lesebøker, nokre balladar utvalt
og kommentert av Knut Liestøl. Ogsá her
stár dei som tekster utan noko som kan
minne oss om at dei har hatt melodi. I dag
har balladane forsvunne ut av lesebøkene
for folkeskolen saman med mesteparten av
den eldre litteraturen, men framleis finst
dei i litteraturantologiar for den vidare-
gáande skolen. Med visse mellomrom er
det lærarar som vender seg til Visearkivet
og spør om det gár an á skaffe melodi til
Olav og Kari (TSB D 367). Dette er ei av
dei mest kjende antologiballadane i Noreg,
og den som gár att i dei fleste lesebøker.
Men den eine melodien som er dokumen-
tert til visa er aldri nemnt i denne saman-
hengen. Eg kjenner berre til ei innspeling
av denne melodien pá plate, og den plata er
tydelegvis heilt ukjent for lesebokredak-
tørane. Dette synet pá balladen som lit-
terære tekster avspeglar seg og i norske lit-
teraturhistorier. Der er dei med og fyller
plassen mellom den norrøne (islandske) lit-
teraturen og dei tidlegaste diktarane i
Noreg. Nokon tilsvarande fast plass har
balladane ikkje i oversikter over norsk
musikkhistorie. Der vert dei redusert til eit
bimoment i avsnittet om folkemusikk, som
hovudsakleg dreier seg om instrumental-
musikken.
Balladen som inspirasjon
for kunstnarar
Gerhard Munthe var biletkunstnar som i
førsten av 1890 ára vart oppteken av norsk
koloritt og norsk ornamentikk. Han er den
mest typiske representanten for den stil-
arten som vert kalla Art nouveau eller ju-
gendstil i Noreg. Han let seg inspirere av
gammal norsk vevkunst og av drakestilen.
Det er ikkje uventa at dei stiliserte ballade-
tekstane fascinerte han. Alt frá tidleg i
1890ára lager han illustrasjonar til norske
balladar i ein særeigen flatestil, ofte i form
av kartongar til biletvev. Sine beste ting in-
nan denne genren laga han likevel etter
árhundreskiftet. Han gav ut Moltke Moes
restitusjon av Draumkvedet i ei illustrert
praktutgáve i 1904.
Etter Gerhard Munthe har enkelte bilet-
kunstnarar latt seg inspirere til á illustrere
balladar, men sidan balladane har ein sá-
pass liten plass i norsk kultur har det heller
ikkje festa seg eit fast sett illustrasjonar til
dei pá same máten som til Asbjømsen og
Moes folkeeventyr. Norske balladeutgáver
har med fá unntak vore utan illustrasjonar.
Balladane som viser
Balladane helt naturlegvis fram med á leva
i tradisjonsmiljøa. Genren var rett nok
døyande da samlarane starta i 1840. Men
den interessa utanfrá som innsamlinga rep-