Fróðskaparrit - 01.01.1994, Qupperneq 60

72
BALLADEN HOS SIGRID UNDSET
meir mellomaldersk røyndomsnære. Dei
norske visene derimot har meir av even-
tyrstemning og fantasi, meiner ho - “sorg
og smerte synges ut sá fuldtonende lyrisk,
at gjenklangen i sindene blir mere søt end
oprivende” (ibid.: 232).
Nyansert og med mange konkrete ek-
sempel drøfter forfattaren forholdet mel-
lom den norske og den danske balladen. Ho
peikar pá den viktige skilnaden som ligg i
at den første danske visesamlinga vart trykt
sá tidleg som pá 1500-talet, mens til-
svarande norske først kom ved midten av
1800-talet. At dei norske balladane stort
sett er skrivne opp etter songarar frá nokre
fá bygder i Vest-Telemark, kan ha betydd
mykje for det einsarta preget dei norske
visene har. Men hovudgrunnen til skil-
naden mellom norske og danske viser
meiner Sigrid Undset á finne i kulturhis-
toriske forhold slik dei var i mellom-
alderen. Dels fekk aldri riddarvesenet riktig
innpass i Norge - dermed vanta grobotnen
for dei relativt realistiske riddarvisene. Og
dels hadde Norge i mellomalderen ein rik
litteratur pá morsmálet - noko som ikkje
var tilfellet i Danmark. Konklusjonen blir
at “nordmændenes hverdagsliv pá sætt og
vis var for kultivert til á utgjøre rigtig bal-
lademiljø” - dette er grunnen til at “de
norske viser fik sit eventyrlige, virkelig-
hetsfjeme præg” (ibid.: 261). Slik sett er
det naturleg at visjonsdiktet “Draumkve-
det” mátte bli til i Norge, skriv Sigrid Und-
set. I Kristin Lavransdatter finst det da
ogsá fleire tekstlán nettopp frá denne bal-
laden.
Det er til dels kompliserte spørsmál
Sigrid Undset drøfter i artikkelen om folke-
viser - noko ho sjølv gjer merksam pá.
Fleire av synsmátane hennes má framleis
kallast god latin i balladeforskinga - det
syner kor godt ho kjende emnet. Det sen-
trale punktet som har med vesensskilnaden
mellom danske og norske viser, kan det
likevel vere gmnn til á kommentere. Ei sak
er den noko tvilsame pástanden om direkte
samanheng mellom graden av føydaliser-
ing - dvs. kor sterkt riddarvesenet stár -og
interessa for riddarviser og riddarsagaer.
Det var nettopp i Norge dei franske, ro-
mantiske riddarsagaene vart omsette pá
1200-talet, og ikkje i Danmark eller Sve-
rige. Avgjerande vil derimot den litterære
smaken i trendsetjande kretsar vere - og i
Norge var denne etter alt á dømme meir
utvikla enn i dei nærmaste grannelanda.
Dette er noko av bakgmnnen for Bengt
R. Jonssons nye synsmátar pá den nordiske
balladen. Jonsson knyter framvoksteren av
den nordiske balladen til den høviske,
franske litteraturen som nádde Norge pá
1200-talet. Her oppstod balladen i kretsar
kring det norske hoffet - tmleg pá slutten
av 1200-talet. Balladespráket var derfor i
startfasen norskdominert - men balladen
spreidde seg raskt til andre miljø i Norden.
Nár det finst sá mange danske viser og
færre norske, heng det saman med den
danske adelens samlar- og skriveinteresser
langt seinare - pá 1500-talet. Da kom det
pá moten á samle gamle viser - den danske
adelen saumfor báde danske og norske
bygdelag. Dels dikta ogsá den danske ade-
len nye viser i gammal stil (Jonsson. 1989:
49ff.).
Det som likevel er klart, er at for den som
vil bmke riddarvisetekstar i eiga dikting,