Ársrit Ræktunarfélags Norðurlands - 01.01.1938, Qupperneq 36
38
töflu IX.). Jurtirnar eru ræktaðar í kvartssandi, í smá-
kerum eða jurtapottum. (Sjá mynd 3 og 4).
Ef við athugum smáratilraunina, er það mjög greini-
legt, hvernig bakteríuafbrigðin A II. og A VI bera af,
en A III., A IV. og A VIII. eru lélegust og varla meira
en hálfdrættingar á við þau bestu. Hvað ertutilraunirn-
ar áhrærir, þá eru það bakteríuafbrigðin H IV. og H
IX., sem best reynast og 6—9 sinnum betur en H VII.
og H VIII., sem eru lélegust. Það er ennfremur athygl-
isvert, að ósmitaðar gefa belgjurtirnar því sem næst
enga uppskeru, sem sýnir, að án rótarbaktería geta
belgjurtirnar ekki bundið og hagnýtt N andrúmslofts-
ins. (Sjá ennfremur töflu III. og IV.). Nœrvera viðeig-
andi rótarbaktería er því fyrsta skilyrði fyrir hagkvæm-
um árangri af ræktun belgjurta.
Þess hefur áður verið getið, að rótarbakter-
íurnar geti um lengri tíma lifað sjálfstæðu lífi í jarð-
veginum, en til þess að smitun frá jarðvegi geti átt sér
stað, verður þó sú belgjurt, sem rækta á, eða önnur,
sem notar sama stofn af rótarbakteríu, að hafa vaxið í
jarðveginum innan viss árabils. Það er því oft hæpið
að treysta á jarðsmitun við ræktun belgjurta, því þótt
ætla megi, að skilyrði séu fyrir hendi, að hún geti átt
sér stað, er venjulega aðeins um óvalin afbrigði af
bakteríum að ræða, sem geta verið meira eða minna
óvirk. Þessvegna er það nú talið, í flestum tilfellum,
öruggast að smita fræið eða jarðveginn, áður en sáð er,
með viðeigandi hreinrœktuðum, virkum, rótarbakteríum.
Að þetta sé sjálfsögð ráðstöfun, þegar gera má ráð fyr-
ir, að viðeigandi rótarbakteríur vanti í jarðveginn, þarf
varla að ræða um, en þótt svo sé ekki, þykir þessi ráð-
stöfun gefast mjög vel. Samkvæmt upplýsingum V ir-
tanens (9), varð niðurstaðan af 74 smitunartilraunum
í Finnlandi 1932, að 65 gáfu árangur, eða nær 88% og