Ársrit Ræktunarfélags Norðurlands - 01.01.1938, Qupperneq 105
99
henni. Þar uxu erturnar prýðisvel og báru vel þroskuð
rótaræxli.
Þótt engin rótaræxli fyndust á belgjurtunum í til-
rauninni, kom síðar í ljós, að smitun hafði þó ekki mis-
hepnast með öllu. Nokkurar plöntur, af flækjum
(Luddvickum), spruttu upp á næsta ári, sem reyndust
allar með vel þroskuð rótaræxli.
Árið 1937 er svo enn á ný gerð tilraun með smitaðar
belgjurtir til grœnfóðurs og í þetta sinn aðeins notuð
ein tegund belgjurta, Loðnar flækjur (Luddvickur).
(Tafla XXXIV.).
Þessi tilraun sýnir tvent alveg ótvírætt:
1. Að það er tvímælalaus hagur að smituninni, sem
nemur, samkvæmt tilrauninni, um 25% af uppskeru.
2. Að hæfileg blanda af höfrum og flœkjum gefur
meiri uppskeru en hafrarnir einir sér.
Þessi tilraun getur þó ekki sýnt rétta mynd af rækt-
unarverðmæti flækjanna og liggja til þess eftirfarandi
ástæður:
1. Árið áður en tilraunin var gerð, eru plægð niður í
landið um 60 þús. kg. af mykju, má því reikna með, að
N-söfnun flækjanna njóti sín ekki fyllilega, þar sem
gnægð N-sambanda séu fyrir í jarðveginum.
2. Tilraunin er gerð án varðbelta, en af því leiðir, að
smituðu reitirnir verka á þá ósmituðu og flækjureitirn-
ir á hafrareitina, svo uppskera þeirra hækkar af þeim
ástæðum.
3. Blöndunarhlutföllin, milli hafra og flækja, eru
vafalaust óheppileg, óþarflega mikið notað af flækjun-
um og of mikið sáðmagn, en það skiftir miklu máli að
finna það sáðmagn og þau blöndunarhlutföll, sem gefa
hagkvæmasta uppskeru, svo ekki sé notað meira af
belgjurtafræinu, sem er alldýrt, heldur en þörf krefur.
Þessar grænfóðurtilraunir, sem nú hefur verið skýrt
7*