Fróðskaparrit - 01.01.1994, Qupperneq 34

46
OM KVÆÐ/-DIKTINGEN PÁ FÆRØERNE I DET 19. ÁRHUNDRE
II
Ogsá pá utlandet hadde Miillers betrakt-
ninger om de færøyske balladene sin virkn-
ing. Miiller stod i nær vitenskapelig kontakt
med brødrene Grimm, som tydeligvis satte
ham svært høyt. Sáledes var den første og
viktigste reaksjonen pá Lyngbyes bok i
Tyskland en anmeldelse som stod i Die
Gottingischen Gelehrten Anzeigen i 1824.
Anmeldelsen er anonym, men det er fast-
slátt at Wilhelm Grimm er forfatteren. Die
Gðttingischen Gelehrten Anzeigen var
dengang - og lenge framover - ett av de
viktigste mediene for den vitenskapelige
diskusjon i Tyskland. En kan med sikkerhet
regne med at alt som ble offentliggjort her,
ville fá oppmerksomhet i den lærde verden.
Grimm refererte boka utførlig og fram-
hevet spesielt de grundige forklaringene av
Peter Erasmus Miiller. Wilhelm Grimm er
først imponert av det store antallet levende
færøyske sanger: “Welch ein Reichtum von
Poesi lebt hier auf engem Raum unter
einem kleinen Volk! Wie thut sich das
natiirliche Verlangen des Menschen danach
kund! Dabei muss man bedenken, dass
einige von grossem Umfang sind, wie z. B.
das Lied von Brynhild allein 220 vier-
zeilige Strophen enthált.” (“For en rikdom
av poesi som lever her pá et lite omráde i et
lite folk! Hvor inderlig menneskenes natur-
lige lengsel etter den ápenbarer seg! I
denne forbindelse má en huske pá at noen
er av stort omfang, som for eksempel san-
gen om Brynhild, som alene har 220 fire-
linja strofer.” (Grimm, 1882: 341). Grimm
sá naturligvis straks betydningen av de
færøyske balladene for heltediktingen i det
hele tatt; i noen ballader konstaterte han en
sammenheng med den nordiske sagaen,
men overalt var det en klar bestrebelse etter
á undertrykke det hedenske og mytiske.
(Grimm. 1882: 343). Andre steder - i noen
sanger fra kretsen rundt Sjúrður, men ogsá
fra kretsen rundt Tjóðrekur (Didrik av
Bem) - konstaterte Grimm med rette tysk
innflytelse, og han sá dermed ganske klart
ett av hovedproblemene med kildene til de
færøyske balladene. (Det fár bare være
nevnt som en randbemerkning her at en
grundig sammenfattende undersøkelse av
sammenhengen mellom de eldre færøyske
kvæði og den nordiske tradisjonen pá den
ene siden, og den tyske pá den annen side
fortsatt er et stort savn. Mangelen pá den
kommentaren som opprinnelig var bebudet
for Corpus Carminum Færoensium gjør i
dag fortsatt spørsmálet om opprinnelsen til
disse tekstene smertelig komplisert.)
Wilhelm Grimm brukte allerede kort tid
etterpá materiale fra Lyngbyes utgave i sitt
grunnleggende verk “Die deutsche Helden-
sage” (Den tyske heltesagaen), som kom i
førsteopplag i 1829. (Grimm. 1957: 367f.).
Fra dette tidspunkt tør man forutsette at de
interesserte kretser i Tyskland kjente til ek-
sistensen av de færøyske balladene. I alle
fall bygger lenge nesten alt som blir skrevet
om emnet pá Lyngbyes utgave og Múllers
framstilling, og derfor tar en i første rekke
hensyn til tekstene. Melodiene og dansen
selv blir i beste fall nevnt i margen. Dette er
karakteristisk for et publikum som tross all
interesse, ápenhet og sympati likevel bare
er vant til á lese tekster og slett ikke kan
forestille seg at litterære tekster ogsá kan
traderes pá andre máter, og at - som en i
dag ville uttrykke med et moteord - perfor-