Aldamót - 01.01.1894, Qupperneq 70
70
inn ekki lukkulegri, sælli, heldur þvert á móti.
Eptir því, sem maðurinn drekkur dýpra af lind
menntunarinnar, verður hann þyrstari. Fyrir hverja
eina spurning, sem menntunin svarar, rísa upp
margar aðrar, sem hinn menntaðasti maður fær
ekkert svar upp á. Þetta hefur líka Hartmann
fundið, nútíðarinnar erki-pessimisti. »Því heimskari
sem maðurinn er, því lukkulegri er hann, — greindar-
maðurinn miklu ólukkulegri en heimskinginn, og sá,
sem ber langt af öðrum að gáfum, ólukkulegastur
allra«. Hið sama er að segja um menntunina. Ein
og út af fyrir sig slekkur húu ekki sársaukann í
mannshjartanu. Hún er manninum miklu fremur sá
sjónauki, er hjálpar honum til að uppgötva meiri
og meiri neyð, — neyð, sem hann hafði alls enga
hugmynd um áður. Eða hún er honum sá hljóðberi,
er syngur í eyra honum öll þau hljóð og andvörp,
er stíga upp frá brjóstum þeirra, er líða.
Þetta er auðvelt að gjöra sjer ljóst með ótal
dæmum. Eitt hið allra-átakanlegasta dæmi um sárs-
aukann í lífinu eru sjálfsmorðin. Þau eru naumast
þekkt meðal villiþjóðanna. Þau eru lang-almennust
meðal hinna hámenntuðustu þjóða. — A þessari öld
hefur alþýðumenntuninni fleygt fram eins stórkost-
lega og öllum er kunnugt. Nú gengur sonur og
dóttir bóndans og daglaunamannsins á skóla mörg
ár samfleytt af æfi sinni. Fer þá ánægjan með lifið
vaxandi? Siður en svo. Oánægjan með lífið og
sársaukinn í hjörtunum fer nú vaxandi. Og þó
er alþýðumenntuninni nú og þeirri, sem átti sjer
stað fyrir einni eða tveimur öldum, engan veginn
saman að jafna. Eins er um hin ytri kjör mann-
anna. Með vaxandi menntun fara þau síbatnandi.