Aldamót - 01.01.1894, Qupperneq 116
116
en þólt fram þau ærið sjái skammt,
alls hins bezta nú þau vona samt,
vona þau hann verði stór og hár, ’
vitur, góður, farsæll, hraustur, knár.
Og um þetta biður móðir blítt,
biður þess með tárum heitt og títt.
Skín þá geislinn augu barnsins á,
at því foreldrarnir góðu spá.
Geislinn fagri barnið vekur brátt,
brosir það á móti sólu dátt,
brosir móti blíðri móður hýrt,
brosir móti föður sínum skýrt,
móti degi, móti vorsins yl,
móti lífi’, og öllu, sem er til.
II.
Tíu ára. — Til er breytt um margt,
tindrar loptið enn þó hreint og bjart.
Laus við fjöll er fögur morgunsól,
fríðum geislum slær um dal og hól.
Dögg er þornuð ljósum liljum af,
ljómar jörð og spegilfagurt haf.
Fram á vorið lengra liðið er,
lifið allt í sumarskrúða fer.
Blómið, fyr sem byrgt í reifum lá.,
breiðir sig nú velli sljettum á.
Sveinninn ungi’, er svaf í vöggu fyr,
situr nú ei lengur inni kyr;
hleypur út um holt og mó og grund,
hlær og leikur sjer á alla lund,
byggir hús og fljettar fíflakranz,
fer með öðrum smámennum í danz.
Allt er gleði, allt er lif og fjör,