Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1985, Qupperneq 136

128
form og språkføring er det imidlertid ikke lett å si hva som er originalt
hjemlig, og hva som er lånt. Det var vanlig å overføre til hjemlig stil og
tone når en oversatte ordtak. En innledningsformular hørte gjerne
med: sem forn ordskvidr kemr til eller lignende. De vanligste norrøne
ordene uttrykkene for ordtak var ordskvidr og målshåttr.
På denne bakgrunn må vi se kompilatorens bruk av ordtak i Stjorn
I.* * * * * 6 Disse ordtakene har hittil vært lite påaktet.7
Stjorn 63,32-33 skyter kompilatoren inn et ordtak som illustrasjon
til en sentens fra Historia Scholastica som han nettopp har gjengitt:
sem forn ordzkuidr kemr til. at griser giallda pess er ggmul suin valida.
Ordtaket finnes ikke på norrønt ellers, kompilatoren har tydd til et
latinsk ordtak som lyder: Quod sus peccavit, succula sepe luit.8 Han
har tydeligvis vært seg bevisst at det har vært gammelt, siden han
kalier det forn ordzkuidr. Han har i gjengivelsen maktet å gi ordtaket
bedre rytme og rim enn det har i originalen, og han har overført det til
ekte norrøn syntaks.
skutt inn et ordtak: Verpr sva sem orpzquipreN mæler, at sér stripir vesaL mapr er mat
hofnar (Andrea van Arkel: The manuscript Sthm. Perg. 15 4°. A diplomatic edition and
introduction, Utrecht 1977, 75r37-75vl). Ordtaket finnes ikke i Gregor den stores 38.
homilie som prekenoversettelsen er hentet fra (Migne Patrologia Latina 76. 1282ff.). Jf.
K. Vråtny: Enthålt das Stockholmer Homilienbuch durchweg Ubersetzungen? ANF 32
(1916) s. 40.
6 C.R. Unger: Stjorn. Gammelnorsk Bibelhistorie fra Verdens Skabelse til det baby-
loniske Fangenskab, Christiania 1862, s. 1-299. I teksten refererer vi til verket som
Stjorn I, ved sidehenvisninger til Ungers utgave bare som Stjorn, eller ved å angi
sidetall og linje uten nærmere verkangivelse. Unger har brukt teksten i AM 226 fol. (hos
Unger kalt A) som hovedtekst. Normalt følger imidlertid AM 227 fol. (hos Unger B)
foreleggene nøyaktigere enn AM 226 fol. Der teksten i AM 227 fol. oppviser varianter,
følger vi dem.
7 Ingen av dem er tatt med i de samlingene som finnes av norrøne ordtak. Jf. note 4.
8 Ordtaket er innskutt etter gjengivelsen av Historia Scholastica Migne Patrologia
Latina 198.1087,25-26 Peccata quidem patrum osv. Bjarne Berulfsen regnet ordtaket
blant de hjemmegjorte, og pekte på at slike ble benyttet ikke bare i bispebrev, men også
i høyreligiøs litteratur. Han hevder at tekstpartiet i Stjorn der ordtaket finnes, kanskje
er skutt inn av oversetteren, siden ordtaket bare finnes i AM 227 fol. (Bjarne Berulfsen:
Kulturtradisjon fra en storhetstid, Oslo 1948, s. 295, samt note 6). Berulfsen synes etter
dette å regne Stjorn I for en latinsk kompilasjon som er oversatt og interpolert av en
annen (andre?) enn kompilatoren. Innskuddet her gir imidlertid ikke holdepunkt for
dette. Ordtaket er sannsynligvis uteglemt i AM 226 fol. av en avskriver som har hoppet
over teksten ved visuelt sprang mellom sem forn Stjorn 63,32 og Sem fyrr Stjorn 63.33.
Den latinske form er gjengitt i Hans Walther: Proverbia sententiaeque latinitatis medii
aevi, bind 4, Gottingen 1966, s. 492, nr. 26060. Walther har i sitt verk samlet over 40000
latinske ordtak og sentenser fra middelalderen.