Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1985, Síða 144
136
dene i de andre hovedhandskriftene, i de bevarte fragmentene av
sagaen og i gamle oversettelser etter tapte hss.. Under sammenlignin-
gen har jeg tatt utgangspunkt i AM 81a fol. Riktignok er forholdet
mellom handskriftene av sagaen ennå ikke klarlagt med full sikkerhet,
men det er sannsynlig at 81 og Eirsp. går tilbake på et sams mellom-
ledd.8
Det første eksemplet finner vi i beretningen om da Magnus Erlings-
son kom tilbake fra Danmark til Norge for å prøve å gjenerobre
landet. I en tale han holdt i Tønsberg, oppfordret han mennene til å
følge ham. Det heter i 81, s. 109.26 ff.: Menn gerdu godan rom at måli
hans ok mæltu allir sem eins munni at honum vildu fjjona ok honum
fylgja, ok betra væri at deyja med réttum konungi en pjona presti peim,
er enga ætt å til at vera konungr ... AM 327 4to, s. 90.23-24, Flateyjar-
bok II, s. 609.2 ff., Sthlm. perg. fol. nr. 8, 4r 1. 36-4v 1. 2 og Rugmanns
oversettelse i Norlandz Chronika, s. 471, av det tapte Uppsalahand-
skriftet, har alle det samme som 81.
Det kursiverte lyder i Eirsp. s. 334.17-18 slik: ok betra pætti at deyja
med honum en pjona Sverri.
Det andre eksemplet påtreffer vi i samband med en tale Sverre
holder til leidangshæren. Her refererer han et utsagn fra biskop Niko-
las, som gikk ut på at han ikke kunne være konge over Norge. Han
fortsetter (81, s. 172.17 ff.): joeir hafa konunganøfn borit, er J?eir hafa
verit ambåttarsynir, en ek pykkjumsk vera sannr sonr Sigurdar konungs
ok Gunnhildar. 327, s. 138.6 og 8, bl. 18v 1. 6-9 uttrykker seg på
samme måte som 81. Derimot slår Eirsp., s. 380.25 ff. fast: ... en ek
em sannr son Sigurdar konungs ok Gunnhildar. Med Eirsp. stemmer
Flat. II, s. 650.30 ff. og Norlandz Chronika, s. 498 overens. Det er
usannsynlig at ek em ... er endret til: ek pykkjumsk vera; etter alt å
dømme er det det omvendte som har skjedd. Flateyjarbok-skriveren
har formodentlig uavhengig av Eirsp. rettet til ek em ...
Et tredje tilfelle har vi i fortellingen om hvordan Sverre reagerte da
hans mor fortalte ham at han var kongesønn. I 81, s. 4.32 ff. står det:
Honum fekk f>essi saga mikillar åhyggju, at honum reikadi mjøk hugr-
inn. j^otti erfitt mundu vera at deila kappi i moti j^eim Magnusi kon-
ungi ok Erlingi jarli, en jrotti j)6 litilmannligt at hafast ekki at, heldr en
Jfr. Indrebø, Innleiding, s. L.