Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1985, Qupperneq 146
138
sten som muligens kan være utslag av en lignende tendens som den vi
har funnet i de hittil nevnte eksemplene.
Etter at birkebeinerne hadde slått ned den opprørsflokken som ble
kalt kuvlunger, og høvdingen deres, Jon, var falt, kom det for en dag
at han var sønn av et ektepar ved navn Peter og Astrid, og ikke
kongssønn, som han hadde gitt seg ut for å være. Kong Sverre forkyn-
te da for sine menn og for folket i Bergen: “Mun ydr bæjarmønnum ...
kunnigt vera, hvårt Petr eda Jjau Astridr åttu nøkkura ætt til at son
Jteirra væri konungr yfir Noregi. Må par sjå pat fals, er sjå rånsflokkr
hefir haft ok med farit” (81, s. 145.14-17). I 327, s. 117.20-21, Flat. II,
s. 531.18-21, 8, bl. liv 1.2-4 og i AM 325 VIII 4a 4to, bl. Ira 1. 39-lrb 1.
3 finner vi det samme som i 81.1 Eirsp., s. 359.31 derimot er perioden:
Må par sjå pat fals, er sjå rånsflokkr hefir haft ok med farit sløyfet. Det
kunne trekkes mange paralleller mellom kuvlungenes og birkebeiner-
nes oppstand. Kan denne perioden være utelatt i Eirsp. for at leserne
ikke skulle bli satt på den tanken at kanskje også Sverre (og birkebei-
nerne) for med “fals”? Det er iallfall fristende å antyde en slik mu-
lighet.
Sverre ville ikke stikke sin “fortid” under stol. Da birkebeinerne
etter slaget på Re og Øystein Møylas fali ville ha ham til høvding, sa
han bl.a.: “Em ek til engra <rå5a> færr, en fæddr i einu utskeri, fjarri
ødrum mønnum ... En miklu sidr kann ek (jo med herskap at fara eda
landrådum at skipa; em ek til enskis færr, ukunnigr madr øllum.” (81,
s. 9.18 ff.); 327, s. 8.11 ff., Flat. II, s. 540.26 ff., 42, bl. 76r og Nor-
landz Chronika, s. 416 har det samme som 81. Disse utsagnene er
utelatt i Eirsp., s. 262.12 ff. En kunne bli fristet til å tru at den som står
bak Eirsp., ikke ønsket å minne om (eller bli minnet om) at Sverre
kom fra relativt beskjedne kår.
Mot denne teorien kunne det innvendes at Eirsp. ikke har kuttet ut
følgende passus i den nevnte talen: “.. en toku undir sik alt riki kon-
unga Jxeirra er ættbornir voru til alt Jxar til er gud sendi utan af utskerj-
um einn litinn mann ok lågan at steypa Jteirra ofdrambi, en så var ek”.
(Eirsp., s. 349.8ff.); jfr. 81, s. 130.23 ff., 327, s. 106.15 ff., Flat. II, s.
621.31 ff., 8, bl. 8r 1. 19-21, AM 325 VIII, 3d 4to, bl. Iva 1. 8-10,
Norlandz Chronika, s. 479. Men ser vi på den sammenhengen disse
ordene står i, biir det forståelig at avskriveren tok dem med. I talen gir
Sverre en rekke eksempler på at “hovmod står for fali”. Erling og
Magnus biir framstilt som ofmetnadarmenn. Gud straffer deres of-