Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1985, Page 147

139
dramb. Sverre er bare redskapet som Gud bruker til dette. Det var
nødvendig å framheve at han var “liten og låg”. Hans karakteristikk
av seg selv kunne ikke utelates uten at et vesentlig poeng i talen gikk
tapt.
Det fins ett eksempel i sagaen som synes å vitne mot at Eirsp. -
skriveren bevisst og planmessig har forsøkt å fjerne mistanken om at
Sverre kunne være en annen enn den han gav seg ut for. Det forekom-
mer i fortellingen om Eirik som kom til Sverre og bad om å få bevise
med jernbyrd at han var sønn av kong Sigurd Munn. Sverre gav ham
lov til det, og da han skulle bære jernet, sa Sverre edsformularen fram
for ham: “Til f>ess leggr j)u hønd å bok ok helga doma, ok J)vi skytr J)u
til guds, at svå låti hann hønd Jn'na heila koma undan jarninu sem {>u
ert son Sigurdar konungs Haraidssonar ok brodir minn.” Eirik svarte:
“Svå låti gud mik heila hønd frå jarni bera, sem em ek sannr son
Sigurdar konungs; en eigi vil ek bera {retta jarn fleirum mønnum til
fadernis en mér.” Det heter videre: Eptir dessum eidstaf bar hann jarn
ok vard vel ski'rr (81, s. 75.30 ff., 327, s. 64.34 f., Flat. II, s. 587.6 ff.).
Eirsp., s. 312.12 ff. stemmer overens med de øvrige handskriftene.
Hvorfor har ikke Eirsp.-skriveren strøket Eiriks replikk: “Svå låti
gud ... til fadernis en mér.”? Hadde han det gjort, ville det av teksten
ha sett ut som om Eirik hadde båret jernbyrd både for seg selv og for
Sverre, og Sverre ville så å si “gratis” ha fått gudsdom for at han var
sønn av Sigurd Munn.
En mulig forklaring er naturligvis at Eirsp.-skriveren (eller kanskje
rettere hans oppdragsgiver) rett og siett har oversett dette stedet. En
annen og kanskje mer nærliggende antagelse kunne være at den munt-
lige tradisjonen om denne jernbyrden ennå var så levende både i
kirkelige og andre kretser at det derfor ikke var tilrådelig å manipule-
re med teksten. En tredje og kanskje like rimelig forklaring er den at
denne passasjen i beg. av 1300-tallet blev ansett for så lite viktig at en
ikke fant det bryet verdt å foreta endringer i den; allerede i 1247 var jo
jernbyrd som bevismiddel blitt forbudt i Norge som i andre nordiske
land.
De utelatingene og små endringene i Eirsp. som er nevnt i det
foregående, slår alle positivt ut for Sverre. Det er vanskelig å forestille
seg at en islending over hundre år etter denne norske kongens død
skulle ha noen interesse av å tegne et mer flatterende bilde av ham enn
sagaen selv gjør. Derimot kunne nok en person fra kongehuset være