Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1941, Blaðsíða 110

106
Uregelmessighetene fordeler seg slik:
n — nn: i utlyd han 10 gr. (han 4 a), 26 a pan (10 b pann, 6 b pan, 28 a
pah), 12 a 17 b can, 22 a kan, 22 b 40 b van (16 a 33 b van), 39 b ran,
nasm hin 8 gr. (30 a hin), 3 b 6 b 15 a 22 a naprn men, 17 b mé (38 b
karlmenn, 31 b men), 40 b kæn, 3 a vegen, 21 b fallin, 23 a Hedin, 26 a
hæitin, 34a Svæin; i innlyd foran kons.: 2a manbot, 10b 16 b 22b
linz, 18 b linbol, 26 b gunstara, 39 ab mans. Mellom vokaler er alltid
lengde betegnet unntagen 22 a vinur for vinnur; i ett tilfelle står nn i
slik stilling for n: 32 b liotrannadasto, vel en real misforståelse.
r — rr (jfr. s. 83). I de fleste tilfelle er det gjort forskjell på lang og
kort r. Unntagelser er: r for rr: 6 a Ragnar aldijr, 10 b iofor, 25 a
Hialmar {-ar forkortet), wig{s)nar, 29 b bor, 38 a dor; omvendt rr for
r: 4 a 8 a færre (nyislandsk? JH), 13 a orro; 18 gr. står rr etymologisk
riktig.
s — ss. Forskjellen er overholdt, unntagelse 28 b 29 a 35 b nsm fus
(8 a suss for fuss); omvendt 2 a frædess (sml. Ra I B: gardskiptiss).
d — dd. Kvantiteten er riktig angitt, unntagen 9 a bræde, 14 b stodust
(se s. 63), 16 a gladan (se s. 65).
t — tt. Her er størst usikkerhet. i for tt står: i utlyd 2 b biæt {‘l), 4b
ret, 5 b fliot (?), 6 a Ret, 6 b 9 a rat, 18 a fret hat, 39 b oslæt; mellom
vokaler: 16 a knati (40 a knatto), 17 b bæiti, 27 a flæijstetar, 28 b
sæter (skr. fæ-) flota (35 b 38 a flolta); foran kons. 38 b scræijtr. Om-
vendt tt for t: 18 a att (prp), 19 a -drægelt, 10 b 21 a sveitta, 15 b griotte,
20 a npl 35 a nsf huijtt, 19 b atto (gtu), 25 b weitta, 30 b krattva, 32 b sotta
(Sota); oftest er likevel fordelingen av i og tt riktig: hattur, hattr, hottr,
potte, flotta, alte, satt, sættast, gott, sottu, otrautt, frett osv. mot Cnutur,
bæit, hæitir, let, litod osv., eksemplene er valgt i fleng. Det er verdt å
legge merke til at nesten alle »feilene« står etter lang vokal, overlang
stavelse ble forkortet i norsk.
I -— II. Det er ikke noe eksempel på at l står for II. Derimot står ofte
II for normalt l, foran d er II regelen, f. eks. hilide, villde, alldr, alldin,
Haraild, folldar osv. Tilfellene med Id er unntagelsene: 3 b seldo, 4 a
5 a hældr, 6 a sildr, 6 b fijldist, 6 a algild[r], 7 a sciold, old, 20 b kaldur;
vi legger merke til at eksemplene er samlet på de første strofene, hvor
Rugman ikke har lest så klart at han har forstått teksten. Da skrive-
måten Ild stemmer med alm. islandsk ortografi i 17. årh., er det rimelig
at originalen har hatt meget mindre av det enn SU viser; de første
strofene hvor en uforstått tekst er kopiert slavisk, gir i slike saker det
beste billede av forelegget. I gi. norsk er også ofte l fordoblet foran den-
tal, de samme håndskriftene pleier da også å skrive nn i samme stilling;
dette er det ikke noe spor av i Hl. Dobbeltskrivning av n og l i denne
stillingen i norsk pleier å bli tolket som et uttrykk for palatalitet, men
det er høyst usikkert hvor meget det har vært av det i originalen for
Hl. I andre stillinger finner jeg ikke »uekte« II, unntagen: 15 b stallgaull
(for stålggll), men det er nok en misforståelse, neste ord er sialldræpt.