Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1941, Blaðsíða 123

119
Magnus blinde, og Harald Gilles 3 sønner; om vi regner med Sigurd
Slembe også, biir det 9, og da kan det opprinnelig ha vært 50 dobbelt-
strofer. Det er da mulig å tenke seg Snorres dikt som en fordobling av
Håttalykill, i steden for 100 strofer med 50 hætter lager han 100 strofer
med 100 hætter og variasjoner + 2 til avslutning (det kan jo Hl. også
ha hatt).
I innhold, ordvalg og systematisk oppbygning er det ingen likhet
mellom de to diktene. Snorres er et fyrstekvad, om de to levende fyrster
kong Håkon og hertug Skule, Håttalykill er innholdsmessig en slags helte-
katalog over fornaldarsagaenes konger, begynner med Sigurd Fåfnis-
bane, Ragnar LoSbrék osv. og ender i den norske kongeætten; man må
minnes Hyndluljod’s ord: alt er pat ætt pin, dttarr heimski, og spørs-
målet melder seg: hvem har dikteren ment å hedre med heltekatalogen,
hvem har fått det siste strofeparet? Vi vil gjette på en av den norske
kongeætten. Skulle det være en Sigurdr likesom den første i str. 2?
Sigurd Jorsalfar var Ragnvald jarls venn og beskytter; men han døde
alt 1130. I det 12. årh. er det flere muligheter også: Sigurd Slembe —
som selv var skald — død 1139, og Sigurd Munn Haraldssønn f 1155,
som Sverre regnet for sin far.
Snorre ordnet sitt dikt strengt systematisk. Han tar først drottkvætt
og variasjoner av det — metriske og stilistiske —, så de mindre hætter
og så runhenthætter, men slutter opp med de gamle folkelige verslag
og ender i Ijodahått, galdralag og fornyrdislag. Håttalykill går den mot-
satte veien, begynner i Ijodahått; men alt str. 3 er drottkvætt, og nå følger
alle slags metriske og stilistiske variasjoner av denne og andre kjente
hætter uten synlig orden. Versformene er brukt ettersom de har falt
dikteren inn, nye og gamle, lette og vanskelige om hverandre. Dersom
han hadde kjent systemet i Håttatal, er det ikke til å tro at han skulle
kunne frigjøre seg så helt fra det at han ikke engang prøver å bruke
et system selv. På den annen side må det være forutsetningen for Snorres
system at han hadde mulighetene i hodet på forhånd, han kan altså
godt ha kjent Håttalykill, og bygd sitt system på hva han fant der. I vir-
keligheten er det så at når man ser bort fra mindre finesser, er det bare
én hått i Hl. som vi ikke finner hos Snorre, nemlig str. 22 ab nåfu-
håttr; str. 5, 7, 11 og 12 er ødelagte og vanskelige å analysere metrisk.
5 ab har J6n Helgason (s. 44) vist er et 10-linjet verselag; det må
være samme versemål som Håttatal 51, men med en økning på to linjer
slik som i Kråkumål. Heller ikke denne håtten er da å finne hos Snorre.
Str. 7, 11 og 12 svarer visstnok til Håttatal 82(?), en av runhentstrofene
og 48. Den stilistiske finessen i Hl. 35 har unngått Snorres oppmerk-
somhet, kombinasjonen av alhnept og refrtin finnes ikke i Håttatal,
heller ikke singula singulis, se s. 125.
Dersom alle disse hætter var velkjent og flittig brukt av skaldene,
ville det ikke være noe påfallende i en slik overensstemmelse; de to dik-
terne kunne bare ha valt å ordne og bruke et felles materiale på hver