Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1941, Blaðsíða 128

124
har begynt i Irland så å si samtidig med omvendelsen. I de 4 avhand-
linger som er overlevert om verslære er det tydelig å merke påvirkning
fra latin; på den annen side har det vært hevdet at irsk innslag i tidlig
karolingertid og senere skaper ny stil i den latinske diktning også.
Thurneysen, som har gitt ut de irske traktatene »Irische Verslehren«
i Irische Texte III, setter den eldste av dem til ca. 900, den yngste
til sent 14. årh. Utviklingen her går parallelt med den i de latinske
artes og i hoffpoesien på vulgærspråkene: en stilutvikling som kan
sammenlignes med den fra den første enkle gotikk til »flamboyant«.
Det er neppe nødvendig som Heusler (Altgerm. Verslehre § 427) å gå
veien om irsk, dette sørgelig utilgj engelige språk i gammel som i ny tid,
for å finne forutsetningene for HåttalykiU. Hvorvidt kunstleriene også i
latinsk diktning er utslag av »keltisk ånd« er det ikke stedet å diskutere
her.
Det er naturlig å sette HåttalykiU inn i den almenne sammenheng,
og om vi ser nærmere på de enkelte nye hætter, vil vi få se at det også
er fullt berettiget.
Typen refrån som fins str. 20, 28 og 35 er vel den som springer mest
i øynene. Det er en stilistisk variant som består i at visse linjer i strofen
er satt sammen av kontraster; 20 a4 svangr fulir, a8 hvil svgrl, b4 heit(r)
kaldr, b8 oa: pvarr, 28 ab har slike kontraster i 1. 2, 4, 6 og 8, og i 35 er
1. 4 og 8 helt opptatt av dem: a4 fått mart hvit svgrt, a8 hd låg breiå mjo.
Nå er kontrasten ikke noe helt ukjent virkemiddel i skaldekunsten,
men slik bevisst opphopning av motsetninger finner vi bare i mønster-
diktene, Snorre kalier det refhvgrf og kjenner 7 sorter. Men de latinske
teoretikere bruker nettopp å sette kontrastene slik i juxtaposition, vel
for å vise dem tydeligere for eleven, Marbod (Migne 171, col. 1688)
viser contentio slik:
Cum debes clamare taces, cum parcere clamas osv.
og fra 11. århundre siterer Raby (Sec. Poetry I, 352) et anonymt vers,
»a mere school exercise«:
Turbat hiems florem, nox lucem, larva decorem,
ariditas rorem, mors vitam, corvus olorem osv.
Hos Mattheus fra Vend6me, ca. 1175, står det under antithelum eller
contrapositio: Prandeo, jejunas; do, quaeris; gaudeo, maeres (Faral, Les
arts, s. 174), — sammenlign her HåttalykiU 20 a svangr fullr, 35 b full
svgng og 28 b fuss traudr, det ser ut som skoleeksemplene går igjen
i norrønt også. Mattheus, som forøvrig siterer Ovid som mønster, bruker
selv figuren i Tobiaden (Raby, Christ. Poet. s. 304):
odit amat, reprobat probat, execratur adorat.
Serlo fra Wilton har en mønsterstrofe på 26 linjer full av kontraster
(Romania 46, s. 257), hos Gaufred fra Vinsauf, 13. årh., heter det con-