Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1941, Blaðsíða 114

110
e har overtaket her også: jeg har talt 49 e mot 21 i. Det ser ut til
at e biir foretrukket i utlyd (32 av 49 e står i utlyd, mot 10 av 21 i);
i står mest etter palatal konsonant g \ k\ ng (dog 1 b piké). Ofte er det
vakling ved samme ord, og en del av i-ene kan skyldes Rugman.
Etter de fremre vokaler iiudy ij ei ey au skulle stå i; men her er det
mange flere avvik, og de samler seg etter ett prinsipp: etter lang sta-
velse står ofte e i steden for i, etter kort aldri; altså alltid firir ijvir
fijri vilit lidi kijni, mens det kan veksle etter lang stavelse: skurir og
scurer, hilmir og hilmer, kunni, kunne og cunne osv. Også her er det
tendens til e i absolutt utlyd, foran n og s står oftest i. Det dialekt-
grunnlag som vekslingen av e og i i endestavelser hviler på, er ikke
Rugmans, snarest en østnorsk med svekkelse av vokalen i endesta-
velsen etter lang rotstavelse.
For vekselen u/o er det vanskelig å finne noe prinsipp, 9 a brijnio,
21 a higgost, 14 b sprungo mot 17 a vapnum, 24 a pottu o. 1. viser ikke
vokalharmonisk veksel. Det er tegn til at u biir foretrukket i endelsen
-um uansett foregående vokal; -um biir ofte forkortet -u. Ellers står
oftest o, dvs. i absolutt utlyd, foran r, og i avledningsendelsen -ong: 24 a
lofdongz, 24 b konong, budlongur (men 9 b budlungur og 17 a budlungz
etter vokalharmonien).
§ 14. Når det står slik til med vokalharmonien, skulle vi vente å
finne andre tegn til reduksjon av endevokaler også. Det kunne
ytre seg som en virkelig reduksjon av a til e og som usikkerhet i bruken
av de tradisjonelle fleksjonsendelser overhodet. Spørsmålet biir ofte
tekstkritisk; men det er i det hele ikke meget å finne. 20 a retter Jon
Helgason grastode grijda til gråstoba griba, her er da reduksjon av a
til e etter lang stavelse. 16 a spurde ec for spurda kan være det samme,
men det kan også være Rugmans islandisme, for vi har spurda ec 10 a,
16 b, 24 a og 25 a. 37 a ænskar piodir og 37 b Walscar pioder bør om
mulig bedømmes likt, begge steder krever konteksten en genitiv. Vi har
valget mellom gpl og gs; Rugman valte i U gpl i 37 a ænskra pioda, FJ
vil ha gs i 37 b valskrar pjobar, i 37 a beholdt han U’s tekst. Forelegget
har vel hatt gs begge steder, og da lar »feilene« seg forklare i et norsk
håndskrift: r i gsf -rar av adj. falt undertiden bort alt i de eldste norske
håndskrifter (jfr. Seip, Sprh. s. 114 og 178), og pioder kan stå for pjobar
med vokalsvekkelse etter lang stavelse. Men teksten 37 b er usikker;
har JFI rett i sin restitusjon s. 93, faller ovenstående bort. 38 a dunde
dor må enten rettes til dunbu dgrr eller til dunbe darr; både FJ og Jon
Helgason holder på det første alternativ, og da kan også dette tilfelle
betraktes som vokalreduksjon. Det er ikke mange tegn på østlandsk
reduksjon, men vi skal huske at teksten er et skaldekvad hvor språket
må være tradisjonsbundet, ellers ville det gå ut over tydeligheten. I
drottkvætt kan vi ikke unnvære kasus.
§ 15. Språkhistorisk sidestillet med vokalreduksjonen er nyutviklet
vokal. Vi kan se bort fra -ur for -r, som er Rugmans, se s. 100. Andre