Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1941, Blaðsíða 135

131
runhent (= Hl 24 ab); i 17 ab rekit, som er runhent og hrynhent (jfr.
Ht. 90—91), er Målshåttakvædi diktet, rimeligvis omkring 1200. Her
ser vi lett hvor rimet kommer fra: sammenhengen med det kirkelige
tetrametrum er påvist for lenge siden (Heusler, Altgerm. Yerslehre
§ 415). Snorre derimot har utnyttet mulighetene her også, han har en
hel verslære med runhent i sitt Hdttatal — man kunne fristes til å si
en ars rhythmica ved siden av ars metrica.
Det er en kjent sak at rimene gir de gamle klassiske metra en ny
karakter, ordaksenten markert av rimene kom til å spille en rolle for
rytmen ved siden av eller rent ødeleggende for skanderingen etter
kvantitet. Det går avartene av drdttkvætt likedan. Med de rike rim biir
aksenten fast, det biir regelmessig veksling av trykksterk og trykksvak
stavelse. I hættene 4 ab draughent, 18 ab detthent og 32 ab flagdalag er også
rytmen blitt låst fast regelmessig, men uavhengig av rimene. I draughent
biir de to siste føtter alltid x — X, og kommer da til å minne om kim-
blabgnd, som har den samme rytmiske linjeslutt, men med rim, riktig-
nok også med lengre linjer; i detthent skal ulike linjer ha skjemaet— — x
——x, »failende rytme«, cadentesl, og i flagdalag begynner ulike linjer med
et 5-stavelsesord: hardgedjadastan — bare denne slags superlativer av
sammensatte adjektiver lar seg bruke1). Detthent er ikke sjelden brukt
i enkelte linjer hos skaldene. Men de to andre ser ut som nye spekula-
sjoner, tross de mytiske håttenavn. Det er mulig, men ikke nødvendig,
at spekulasjonene er satt i gang i det skalden syslet med skandering
av klassiske vers. Forklaringen melder seg i allfall usøkt, når vi har
sett hvor mange av de andre nyhetene han må ha fått fra sin lærde
skole. Tre av håtte-navnene minner også sterkt om de latinske: dett-
hent | cadentes, pr thent \ trinini, idurmælt \ repetitio.
Ved siden av eksemplene fra latinsk diktning har det ovenfor ofte
vært anledning til å vise paralleller fra fransk og provensalsk diktning2).
En av hættene i Håttalykill ser det ut til at vi må forklare ut fra direkte
påvirkning fra diktning på ett av disse språkene. Det er 22 ab nåfu-
hdtlr. Denne strofen består av de normale 8 linjer i drdttkvætt, men
mellom 4. og 5. linje og etter 8. linje, dvs. etter hver halvstrofe, er det
skutt inn et slags omkved som lyder slik:
a 1: nema ek liuga \ en ek mun eigi liuga
b 1: fif hann vilde | en ek veit at hann vilde
2: Ef pat olie \ sem ek veit at pat olie.
Omkvedet til a 2 mangler i hskr., i S står her et +, som vel skal bety
at omkvedet fra 1. halvstr. skal gjentas. Det passer ikke helt, siste
ord skal her rime på segja, og utgiverne pleier derfor å sette inn Pegja
x) Er det den hvislende lyd av slike ord som har gitt hatten navnet? 2) Tysk
minnesang kunne også vært med, jeg har ikke villet trekke den også inn fordi
den som bekjent er sterkt avhengig av fransk og vil gi lite nye bidrag.