Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1941, Blaðsíða 129

125
tentio (Faral, Les arts, s. 322). Alt ca. 1150 finner vi trikket brukt av
troubadouren Cercamon, i nr. III i Jeanroy’s utgave av hans dikt er
kontrasten brukt bevisst én gang i hver strofe: ni dorm ni veil, ni aug
ni vei1). Men Håttalykill med sin påståelige demonstrasjon av figuren
ligger skolebøkene nærmere.
Over den siste av refrån-strofene, 35 ab, står det ikke noe navn i
hskr. Den er også eksempel på en annen latinsk stilfigur, som jeg ikke
ellers har funnet hos skaldene, og som heller ikke Snorre har brukt:
singula singulis. Det består i å ordne ordene i flere sidestillede setninger
sammen, slik at ord med samme funksjon kommer ved siden av hver-
andre. Det er en lærd effekt, ofte har den karakteren av en vits; Hilde-
bert, 11. århundre, moret seg med den (eks. Migne 171, col. 1282, 1390,
1426), likedan Petrus fra Riga (Faral, Studi med. IX, s. 37) og Serlo
fra Wilton (Faral, Romania 46, s. 256). Stephen fra Rouen kan det
også. Et godt eksempel på hvordan det kan bli en virkning ut av det er
Mattheus fra Vendome’s epigram om en kamp mellom en mann og et
villsvin og en slange, som ender med at alle dør, det slutter slik (Raby,
Sec. I, 353):
saucia, contrita, sparsus, telo, pede, viru
bestia, vipera, vir, sternitur, aret, obit.
Også rytmisk diktning kan bruke det, eks. Carm. Bur. 5. Faral (Ro-
mania 46, s. 255) sier om figuren at den »a fait fureur au XII siécle«,
men har aner helt tilbake til Sidonius Appollinaris. Håttalykill 35 er
et vitnesbyrd om at skalden prøver å følge moten, de 4 adjektiver i
1. 4 og 8 hører til hver sitt utsagn, og meningen med strofen biir av-
hengig av hvordan man velger å plasere dem syntaktisk. Både i 35 ab
og 28 b er det utnyttet til å gi strofen dobbelt mening: fira sættir rak
flotta | fuss traudr vita laudar. Om tilhørerne var ondskapsfulle, kunne
kongen godt bli flotta fåss istedenfor traudr. Det er en spøk, refrån.
I 23 ab greppaminni er første halvstrofe 4 spørsmål, siste 4 svar på
spørsmålene. De 4 første linjene kommer da til å begynne likt, med et
spørreord hverr, og Olaf Hvitaskald bruker Snorres strofe i greppaminni,
Ht. 40, som eksempel på anaphora. Det er mulig at anaphora også er
tilsiktet, men dessuten er dette øvelse i ratiocinnatio som hører med i
ornatus facilis i retorikken. Hildebert (Migne 171, col. 1410) har 7 linjer
som denne: Quænam summa boni? quæ meus sibi conscia recti. Faral
(Studi med. IX s. 21) trykker en stiløvelse i dette:
Quid regina? parit. Quid rex? Jubel adnihilare
Partus. Quid famulus? Fraude recondit eum. osv.
Hverken anaphora eller spørsmålsteknikken er videre brukt før Håtta-
lykill. Et eneste eksempel kan nevnes fra HHund II 5—6:
*) »Sover ikke, våker ikke, hører ikke, ser ikke.«