Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1941, Blaðsíða 118

114
st etter vokal i 22 a host, 35 a hiost (i U rettet til hiosc); ellers står sc:
6 b hiosc, 35 a sasc barsc, eller s: 39 a bargs, 39 b rauds, i samme strofe
baudz (U har z i begge disse tilfelle). lpp har den gamle form på mc
i 1 a pijckiomc ec.
§ 22. Rene skrivfeil er det ikke få av, og denne omstendighet gjør
at man vel bør være forsiktig med å legge altfor stor vekt på avvik
fra normalen, som ellers i og for seg kunne være fristende å ta som
dialektmerker. Et slikt tvilsomt tilfelle er 24 a Rorlf for *Rolfs. I en
del vestnorske målføre faller l bort foran v, med forlengelse av fore-
gående vokal; østnorsk har fått »tjukk 1« i orji som ‘halv', ‘tolv’ o. 1.
Det er mulig at rlf er uttrykk for noe slikt. Men også dittografi er mulig,
og en slik foreligger sikkert 35 a i U: barsc orld, S har her det riktige
olld. En lignende feil er 34 a halg for hagl (se s. 87). Åpenbare skrivfeil
er 33 b toden (roden), 37 b karrar (knarrar), 37 b traudiar (traudar), 17 a
deinge (dreingé). 32 b lienar er feil for Leiknar, i neste linje står sotta
for Sdta; er det mulig at assosiasjonen sott og likn er skyld i feilen?
§ 23. Sammendrag. Av alt som er skrevet her foran fremgår tydelig
at det håndskriftet Rugman skrev av etter, virkelig var svært gammelt,
og at det dessuten var norsk, eller iallfall norrønt men ikke islandsk.
En del av de mest avstikkende trekk, som hg for spirantisk g, minnelser
om angelsaksisk form av r og v, finner vi ellers igjen bare i AM 655 IX C,
som regnes for å være et av de aller eldste norske håndskriftene vi har,
og stamme fra ca. 1150. Men målformen i dette legendebruddstykket er
trøndsk; det har ikke u-omlyd ved stående u. I Håttalykill er denne
n-omlyden gjennomført med få unntagelser; det kan stamme fra samme
tid, men ikke fra samme sted som AM 655 IX C.
Grafisk må »prototypus« for vår S ha hatt mange ting til felles med
engelsk skrift; bokstavformene f og ags. v, mulig også r-typen, skrive-
måten hg, kanskje dh, utstrakt bruk av æ, sjeldnere ec, finner vi alt sam-
men igjen i engelsk skrift i 12. årh. Denne engelske påvirkning på norsk
skrift har holdt seg lengst på sør-østlandet. Det er særlig forbindelsen
hg som gir anledning til å foreslå en plasering i tid og sted: på norrøn
grunn finnes den bare 3 steder foruten i Hdttalykill, nemlig AM 655 IX
C, Saxos gjendiktning av »Bråvallakvadet« etter sørøst-norsk forelegg
og i runeinnskriftene i Maeshowe på Orknøy; det setter tidsgrensen
framover til 1180—90-årene. Med dette passer også slikt som u for y i
scurstr, som hører hjemme før 1200.
Det er vanskeligere å plasere vårt håndskrift topografisk. Vi kan si
det hører til den sør-østnorske type: begynnende diftongforenkling, en
vokalharmoni som er noe utvisket av tendensen til svekkelse av ende-
vokalen etter lang stavelse, også andre om enn få tegn til denne vokal-
svekkelsen, nyutviklet vokal foran r er e (finnes bare én gang), temmelig
gjennomført u-omlyd også ved bevart u, pt og ft tenderer begge mot ft,
mn og fn mot mn, uten at disse overgangene er gjennomført i skrift.