Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1941, Blaðsíða 126

122
man være blind om man ikke så sammenhengen. Skaldekunsten var
fra gammelt en aristokratisk kunst, blitt til i og for et ensartet miljø.
Innholdet er konvensjonelt, formen det vesentlige. Skaldene var på sin
måte lærde alt før boklærdommen kom med kristendommen; senere
viser helgenkvad at skaldekunst og boklig lærdom kunne trives hos
samme mann. Snorre fikk opplæring i begge deler, Ragnvald Kale
skryter av at tid er mer bole ■— men runer kan han også. Snorres brorsønn,
Olaf Hvitaskald tok skrittet fullt ut, han oversatte den latinske lære om
troper, schemata og figurer fra sine lærebøker, Priscian og Donat, og
i steden for de vers grammatikerne siterer fra klassiske forfattere, tok
han eksempler fra skaldevers, gamle og nydiktede. Han fant flere vers
han kunne bruke i Snorres Hdttatal — som rimelig kan være.
Det er altså to steder vi kan se etter forbilleder for novitetene i Håtta-
lykill, det er i de lærde skolers artes poéticae og rhythmicae og i selve
kunstpoesien både på latin og nasjonalspråkene. Det er naturlig å be-
gynne med artes.
Dessverre er materialet for 11. og 12. århundre ikke svært fyldig.
Vi kommer nemlig ikke langt med selve de klassiske lærebøkene som
lå til grunn for undervisningen. Lærerne underviste muntlig etter de
kommentarer de i sin tid hadde fått av sin lærer. Først fra slutten av
12. århundre har vi hos Mattheus fra Vend orne en fullt utarbeidet
»doctrine«; som Faral1) uttrykker seg, vi har »la doctrine«, men »Le
travail d’élaboration qui l’a préparé échappe å nos regards parce qu’il
s’est fait surtout au cours de lepons orales«. Thierry fra Chartres setter
opp et helt skoleprogram; men de kommentarer han gav, og som gjorde
ham berømt som lærer over hele Europa, de har vi ikke, uten for så vidt
som sikkert mye er gått inn i senere lærebøker. Men dette forhold gjør
at det er vanskelig å bruke noe av det overleverte materialet til å tid-
feste stilfenomener med.
Den middelalderlige lærde diktnings teori hvilte på klassisk grunnlag.
Skoleguttene leste Donat og Priscian, og de leste antikke forfattere og
øvde seg i stilskrivning på vers og prosa etter de gamle mønstre. Men
dessuten ble det undervist teoretisk i poetikk og retorikk, en kilde som
ble mye brukt var rhetorica ad Herennium, som ble tilskrevet Cicero.
Den ble utnyttet av Marbod i 11. århundre i De ornamentatione verborum
(Migne, T. 171, col. 1687 ff.) som handler om tropene og gir eksempler
på vers. Marbod var selv en flittig og kunstferdig poet, han ble også
etterlignet. Av poetikkene fra 12. og 13. århundre er nå ikke så lite
gitt ut. E. Faral samlet de fleste i »Les arts poétiques du XII et du
XIII siécle«, Paris 1924 (Faral: Les arts); senere har han trykt et lære-
dikt av englenderen Serlo fra Wilton fra 1180-årene i Romania b. 46,
og i Studi medievale vol. 9 trykte han et resumé av et ms. (Hunt.
mus. 511) som bl. a. inneholder traktater om »Fart d’écrire«, og dertil
l) E. Faral: Les arts poétiques du XII et du XIII siécle. Paris 1924, s. 102.