Editiones Arnamagnæanæ. Series A - 01.06.2000, Blaðsíða 121
CXIX
‘síjda’ 22.42, ‘fulltíjda’ 23.3, ‘síjd/r’ 24.46 osv. Præpositionen ór skri-
ves som oftest ‘ór’; ellers er der kun spredte eksempler pá ó. Specielt
tegn for langt ú er ikke fundet.
Lange konsonanter markeres enten ved dobbeltskrivning eller med
overskrevet fordoblingstegn, som oftest punktum. Punktum forekom-
mer ret ofte over g, fx ‘tryggui’ 21.12, ‘biugguz’ 22.2, sjældent over k,
fx ‘bekkiar’ 22.30, mens det er almindeligt over n og r, og navnlig i
den sidste halvdel med Jón Þórðarsons hánd over t. Her i udgaven er n
med overskrevet punktum altid gengivet som nn, selvom det mange
gange er tvivlsomt om det af skriveren er ment som dobbelt n. Over-
prikket n bruges pá normal vis for langt n, men desuden er det meget
almindeligt efter konsonant, jfr. disse eksempler fra nogle fá linjer i sp.
17: ‘stefnnde’ 17.7, ‘nöfnn’ 17.8, ‘bímne’ 17.11, ‘ragnnare’ 17.12,
‘þotnn’ 17.13, ‘soknn’ 17.14, ‘sog|n//’ 17.16-17. Derimod stár over-
prikket n aldrig for kort n efter vokal. Der er ogsá en underlig vaklen i
betegnelsen af lange konsonanter i udlyd, navnlig af k og t. Præteritum
af verbet fá skrives fx meget ofte ‘fek’, se fx 17.45, 18.15 og 28, og af
ganga ‘gek’, fx 118.1, 30, 45 og 53. Enkelt p for langt p skrives i ‘up’
65.38 (sidst i en linje) og t for langt t fx i ‘þot’ 25.50 (dvs. þótt).
Jón Þórðarson har betegnet langt k pá to máder. I ÓlTr har han skre-
vet kk (undtagelsesvis overprikket k). I sp. 303 (slutningen af Haralds
þáttr hárfagra og begyndelsen til Hauks þáttr hábrókar) skrives 11 gan-
ge kk og 7 gange ck, og i ÓIH bliver ck efterhánden enerádende.
Der skrives enkelte gange æ for e, fx ‘næma’ 118.52, ‘uærdi’
119.47, mens æi for ei bruges hyppigt og voksende fra det fprste til det
sidste. I sp. 18-19 forekommer ei omtrent tre gange sá ofte som æi, i
sp. 74 er forholdet ei'.æi omtrent 2:3 og i sp. 291 omtrent 1:2. Ordet
eigi forkortes ‘æ”. æy for ey er ikke fundet.
Skrivemáden ea for ia, iá og eo for íq, báde i indlyd og udlyd, er me-
get almindelig og en af de ting som særlig kendetegner ortografien i
D2; som eksempel kan nævnes ‘fear’ 22.4 og 48, ‘georde’ 23.29,
‘geordu’ 21.14, 24.13, ‘healpi’ 119.22, ‘sealfr’ 18.33, ‘sealft’ 118.11,
‘uígea’ 23.40, ‘uilea’ 23.59, 24.15, 118.27. Denne skrivemáde veksler
med ia, io, og en kontamination af begge er ‘uiliea’ 21.27.
I tryksvage endelser veksler e og /. Forholdet e:i forhpjes navnlig
derved at Jón Þórðarson pá fá undtagelser nær vælger e i udlyd efter d
og skriver de som ligatur. Efter andre bogstaver er / det almindeligste.
Endelsen -ir skrives fuldt ud enten er eller ir, men det sidste er det al-
mindeligste. I tryksvage endelser er u enerádende.
For den dentale spirant i ikke-initial stilling (ð) skrives d. Den ene-
ste undtagelse jeg kender er ‘höfðu’ 68.5 med tydeligt skrevet ð. Om-