Bibliotheca Arnamagnæana - 01.06.1941, Qupperneq 107

103
merke i eldste norsk, i 12. og tidlig 13. århundre; senere avtar den,
men holder seg lengst i østnorsk. Men skrivemåten hg i Maeshowe-
innskriftene åpner mulighet for at »prototypus« ikke er skrevet i selve
Norge, men enda nærmere England, nemlig i Orknøy.
§ 5. c og k. Ved fordelingen av c og k er stort sett palatalregelen fulgt,
dvs. k står foran de fremre vokaler, c i alle andre tilfelle: foran kon-
sonant, bakre vokaler og utlyd. I S har Rugman flere ganger skrevet
feil, men så senere rettet k til c; bare tre ganger har U c hvor S har k;
30 b cunni, 16 a 37 b vadi. Da alminnelig islandsk ortografi i det 17.
årh. har k overalt, c bare i forbindelsen ck, må vi vel kunne skrive en
del av de k’er som strider mot palatalregelen på Rugmans regning.
S viser nå 18 gr. c foran en av de fremre vokaler, men alle er i for-
bindelsen sc. sk finnes 13 gr., derav de 11 foran fremre vokaler, k foran
de bakre vokaler står forholdsvis oftere, selv om c har overtaket; 7
gr. konongr og kasus derav, conongar 1 g., knatte 2 gr., Hakon, toko,
kosiegr, ænskar, Kraka, snaka, karrar (feil for knarrar), karlmenn, æink-
ar, hver 1 g., hauka 2 gr., Gautrekur, miukur, læiks, wakte, vakte (vadi
U), verbet kunna 4 gr. (cunni 1 g. U, cunne 3 gr. SU); i utlyd: serk,
qvik, rak, snak; ec og oc skrives med c; kk skrives cc i utlyd, ck i innlyd.
Mot regelen: feck 32 a, geck 18 a, drack 31 b, drecca 31 b.
Om palatalregelen i norsk og islandsk kan henvises til D. A. Seip,
NTS IX s. 362 ff., hvor eldre litteratur biir sitert og til dels imøtegått.
Men også av det som der er sagt, fremgår det at unntagelsene er mange
alt fra først av, og Seip viser hvordan noen av disse uregelmessighetene
er overtatt fra engelsk skrift sammen med regelen. S stemmer nøye
med engelsk her, c er foretrukket i forbindelsen sc, mens ko og kn har
overtaket. At Rugmans forelegg viser regelen så godt gjennomført,
tyder på høy alder; den var nokså utvisket både i islandsk og norsk
alt ca. 1250 (Seip 1. c. s. 363).
Sammen med det som er sagt §§ 3 og 4, vitner fordelingen av c og
i: i S også om nært forhold til engelske skriftmønstre (Jordan, Mittel-
engl. Gram. § 178: ck i geminasjon alm. fra ca. 1200. S har cc og ck,
men en del ck kan skyldes Rugmans nyislandsk).
§ 6. Bokstavene e og æ. I S er æ brukt i diftongene æi og æy som i
østnorsk; da Rugman jo ikke bruker tegnet æ eller annen særskilt be-
tegnelse for ø-lyden, er det mulig at forelegget kan ha hatt æy. Han
har slått to tegn sammen, likesom han gjorde med J og d. æ står altså
for gi. é og æ; men dessuten oftest for enhver kort e i trykksterk sta-
velse; i trykksvak stilling står æ bare én gang: 20 a geræ (ellers veksler
i trykksvak stilling e og i, se § 13 under vokalharmoni). Denne bruk
av æ er ikke islandsk, i U kan vi se at e har falt Rugman lettere i pen-
nen, i en mengde tilfelle hvor S har æ, skriver Rugman i annen
avskrift e; eksempler på det omvendte er bare 5 b legg S lægg U, 29 a
seggia S sæggia U, 37 b sverdum S suærdum U, 27 a venge S væingi U,